Portal

Harde klemmer, myke ord: Euphoria

MONTAGES: I den utpreget filmiske HBO-serien Euphoria klemmes snøfnuggenerasjonens tenåringer så hardt at gørra tyter ut av dem.

De såkalte snøfnuggene blant Generation Z, post-millennials, er vekselvis mottagelige for og immune mot sanselige overskridelser, skal vi tro serieskaper Sam Levinson (Assasination Nation). Tenåringene i Euphoria forholder seg til rusmidler, vold, dickpics og pornoavhengighet på en forretningsmessig måte; alt er så alminneliggjort, organisert og obligatorisk at det ligner forpliktelser, vanetenking, kjøpetrang. De voksne vokterne tviholder på en parallell, fullstendig anakronistisk virkelighet, ute av stand til å forstå hvordan erfaringer som for dem ville fremstått traumatiserende bare er noe som skjer, i høy hastighet, og slett ikke foran øynene deres, men i en underverden helikopterblikkene ikke kan identifisere og avgrense.

Utrettelige forsøk på å skjerme døtrene og sønnene fra verdens glefsende pytonslanger – overstimulering via fargerike, oppbyggelige spill på nettbrett, trivelige familiekontoer på Facebook, kostbare opplevelsesreiser og fritidsaktiviteter – gav ikke gevinst. Ultraforeldrene – som med sin selvutslettende tjenestevillighet realiserer seg selv gjennom barna, til og fra lokale mesterskap i rytmisk sportsgymnastikk og lynsjakk, som kompromissløst prioriterer fysisk aktivitet i stedet for å slappe av med øl etter jobb, som lager maten fra bunnen av med økologiske kortreistvarer, i protest mot de kreftfremkallende, syntetiske ferdigmatdyngene forrige generasjon ble flasket og flesket opp på, i et forsøk på å være sunne forbilder og bidra til å skape økt livskvalitet, selv om klimaekspertene iskaldt hevder at fremtiden rykker bakover – har begått en skivebom.

Midt oppi denne omstendelige og fremmedgjørende prosessen har disse godtroende multitaskerne sett seg blinde på at normaliseringen av diverse fenomener som i deres egen ungdomstid var spesielle og attråverdige, skambelagte, endog tabu, har gjort avkommene deres mindre mottagelige for inntrykk. Og den spesialtilpassede barnevoksenverdenen de har opprettet for å nøytralisere tidsalderens tempo og brutalitet har bare resultert i enda sterkere behov for løsrivelse, irrasjonalitet og eufori – for å stå på kanten av stup. Tenåringene sikter suksessivt høyere og drøyere, men fordi verden slik den formidles på TV og internett allerede fremstår wild at heart and weird on top, slipes toppene ned, og sirkelbevegelsens apati inntreffer tidligere enn den gjorde på åtti- og nittitallet. Å opponere mot foreldrenes overbeskyttelse blir noe som skjer med halvt lukkede øyne, skal vi tro Euphorias fremstilling av Gen Z-ere – som tross alt ikke rosemaler alle de foresatte (her finnes både drankere og overgripere).

Likevel ulmer tenåringenes følelser. De sosiale medienes språk og retorikk har gjort det enklere for unge mennesker å si at de sliter, er opprørte, forbannede, eller elsker; emojiene har forenklet de vanskelige ordene, gjort livets melodramatiske potensial mer tilgjengelig og opplagt. Det har blitt vanligere å anerkjenne og gi uttrykk for sterke, til og med genuine følelser, i kontrast til den nye mediehverdagens utflating av inntrykk og bidrag til å fremkalle det Susan Sontag omtalte som «lidelsesmetthet».

Rue ( Zendaya), som er seriens hovedperson og forteller, sklir ut mellom to ben på fødestuen idet World Trade Center faller sammen. Hun ankommer en verden i brann, i endring, som aldri kan returnere til livmoren. Det er som om bruddet med uskyld forfølger hennes tilsynelatende vanlige oppvekst; lovnadene om den vanligste hverdag i trygge omgivelser smaker utroverdig i munnen hennes. I en alder av tolv år vet Rue at verden er i en overgangsfase der endetidstegnene langsomt mobiliserer og skaper panikk. Når jenta begynner å eksperimentere med rus, er det allerede for sent for alt. De narkotiske stoffenes effekt er ikke bare en bedøvelse av nuet, men en måte å melde seg ut av fremtiden på.

Etter en livsfarlig overdose er Rue blitt sendt på avrusning, og vi møter henne idet hun vender hjem igjen, sytten år gammel. Det tar ikke mange dagene før hun oppsøker langerne sine og får barndomsvenninnen til å avlegge feike pisseprøver. Determinert inntil det motsatte er bevist. Men så blir hun forelsket i skolens nye elev og snakkis, den overjordisk vakre transpersonen Jules (Hunter Schafer), som kjenner lusa på gangen og gjør det klart at narkotika ikke er aktuelt som tilleggsbelastning i det allerede utfordrende livet hennes. Jules er Rues engel – med en sort og en hvit vinge, som på kveldstid oppsøker eldre menn for å ha sex med dem via en datingapp.

Sam Levinson legger ikke to fingre i mellom når han skildrer møtet mellom mindreårige Jules og Cal ( Eric Dane) – som til alt overmål er klassekameraten Nate (Jacob Elordi) sin far – som et overgrep. Jules virker så liten og skjør i situasjonen, på det gustne motellrommet, der hun blir hardt penetrert og klemt rundt halsen. Selv om Jules gir uttrykk for å ha kontroll på situasjonen, at hun bevisst oppsøker avmaktsfølelsen, kan vi ikke se forbi hva kameraets blikk har fanget inn og vist oss. Likevel unngår Levinson å skape balanse der den ikke finnes ved å ty til falske forenklinger og platt moralisering. Seriens sympatistrukturer er så krøllete og komplekse at de også gir oss tilgang til Cals emosjonelle kaos.

Maddy (Alexa Demie) har noe ekstra, som alle har lagt merke til helt siden hun var barn, da hun deltok i skjønnhetskonkurranser og vant fordi hun gjennomstrålte dommerne med karisma og selvsikkerhet. Hun fortsetter å innhøste fruktene fra denne ubeskrivelige kraften hun har fått, og er klar over hvordan hun målbinder gutter, inkludert trofékjæresten… Nate. Selv når Maddy oppdager et utall dickpicks på mobilen hans og sår tvil om hans seksuelle identitet, og under en aggressiv konfrontasjon tas hardt strupetak på, orker hun ikke tanken på å forlate eller engang anklage ham, lik en som etter årevis med konemishandling fortsatt blir værende.

Maddy er en shopper, en som gir avkall på identitetsmarkører for å styrke sin posisjon overfor andre – for eksempel ved å adaptere sexstillinger og stønnelyder fra hyllemeterne hos PornHub, i håp om å øke den magnetiske tiltrekningskraften på Nate, som hun nærmest vil at skal ete henne opp, bli en del av den hun er. Men på tross av seriens anstrøk av satire, dens komiske svartsinn, bagatelliserer Levinson aldri disse egenskapene og følelsene. Han innskrenker ikke Maddy til bli enda en parodi på cheerleadere med kalkulerte blikk, som «viser seg å være liten og redd» bak paljettfasaden.

Den frosne, men dypt melankolske jappetidestetikken Bret Easton Ellis på epokegjørende vis fremstilte i romanene Less Than Zero og The Rules of Attraction reaktualiseres av Euphoria (særlig Nate er som snytt ut av nesen til Ellis), men den viktigste referansen er likevel Gregg Araki og spesielt Mysterious Skin (2004), som allerede for femten år siden varslet en ny ungdomskultur, hvis vilje og evne til å poetisere egen hverdag likevel bestod av ensomme individer uten noen grunn å stå på, som eksperimenterte med identiteter for å beskytte seg selv mot verden snarere enn å finne seg selv; for å unngå forpliktende erkjennelser. Behovet for en uviss, åpen fremtid virket så sterkt at det henvendte seg direkte til døden, til det blendende lyset, som i en Fassbinder-film.

Koblingen til Araki handler naturligvis ikke bare om tematisk innhold, men seriens stil, utpreget idérik og musserende filmatisk som den er, så langt unna HBO-konvensjonelle halvtotaler og «narrativ fremdrift» det er mulig å komme. I tillegg låner Levinson flittig fra Roger Avary, som stod bak den suverene filmatiseringen av nettopp The Rules of Attraction (2002) når han eksperimenterer med farger og lys, uttrykksfull kamerakoreografi og split screens. Fotografen er kresent utvalgt, for å si det mildt: Ungarske Marcell Rév, som skjøt den majestetiske Jupiters måne (2017) for Kornél Mundruczó, imponerer med åndeløst oppfinnsomme triks og en synlig skjønnhetslengsel.

Av Brian De Palma har Levinson lært hvordan følelsen av ydmykelse kan vokse seg så stor og saftig at den virker synlig for alle, at den spinner som en karusell og spraker som et fyrverkeri. De Palmas strategi for å dra tilskueren inn i denne tornadoen av panikk er virtuose overdrivelser, en slags ydmykelsens vanvittige fenomonologi. Han er en kløpper på å tromme opp filmharmoniske spenningssekvenser med menneskelige følelser som omdreiningspunkt – fylt til randen av kompliserte tagninger, kryssklippet med dramatiske nærbilder, akkompagnert av svulmende musikk – som til slutt sprekker i form av en avsløring, en avkledning, en katastrofe.

Tenk bare på skoleballscenen i Carrie (1976), der filmspråket tålmodig sikksakker seg frem mot bøtta med skvulpende griseblod, som ubønnhørlig skal helle sitt innhold over det bleke mobbeofferet idet hun mottar prisen for kveldens dronning, foran alle sine lærere og medelever. Levinson serverer en lignende symfoni i seriens fjerde episode, Shook One: Pt II, som bokstavelig talt når sitt klimaks idet Cassie (Sydney Sweeney) får en intens orgasme på skrevs over en karusellhest, snurrende rundt foran titalls måpende mennesker. Innlevelsens og pillenes rus har hindret henne i å innse spissrotgangen det innebærer å bli tatt på fersken som seksuelt opphisset. Især hvis man er ung og jente, foran et publikum bestående av barnefamilier med iskrem til hånds. (Akkurat det tabuet har ingen lagt beslag på!)

Cassie er konstant opphisset – ja, sevjen formelig renner ut av henne! – skal vi tro kjæresten Chris McKay (Algee Smith). «Er du alltid så våt?» spør han, med en kombinasjon av redsel og forakt i stemmen. Senere undres han om hun «er nødt til å gjøre alt så fordømt seksuelt?» Første gang de skal ligge sammen, holder han rundt halsen hennes, hardt og mekanisk, hvorpå Cassie skyver ham vekk, sjokkert og såret over mangelen på sensualitet og lyst. Ikke så rent lite pinlig berørt over avvisningen, forklarer Chris at nettporno har lært ham at slike initiativer får jentene til å stønne og riste av vellyst. For Chris, som ukritisk har internalisert pornografiens fetisjunivers, er det vanskelig å akseptere at Cassies kropp er klar for å ha sex sånn uten videre, utenfor hans kontroll.

Når Kat ( Barbie Ferreira) returnerer fra sommerferie med foreldrene, i en alder av elleve, venter en tung skjebne. Glupsk og uvitende om inntakets konsekvenser, har hun helt i seg over hundre alkoholfrie piña coladas. Ytterst tilflesket returnerer hun ved skolestart, i håp om at barndomskjæresten, trofast som han er, skal se forbi de nyervervede bilringene. Et par timer senere er forholdet slutt.

Skammen setter seg som en flått på sjelen, og likesom fettet nekter å forlate kroppen idet puberteten igangsettes, kan den bare fjernes med makt. På high school kastes Kat ut på selvrealiseringens kjøpefest, men ikke i et kjempemessig handlesenter av muligheter; kroppens omkrets nekter henne adgang både her og der. Hun blir nødt til å akseptere tingenes tilstand og utnytte plassen i egen form, orientere seg ut ifra sitt ståsted i stedet for å være en sjelens turist i egen hverdag. Etter å ha debutert seksuelt på nach, takket være gruppepress fra jevnaldrende gutter, blir hun også en høyst ufrivillig pornostjerne, ettersom et videoopptak av seansen publiseres på nett. Videre ledes hun mot PornHub for viderekomne, der hvem som helst kan opprette en konto for å distribuere pornografisk innhold, gjerne med seg selv som pensel og lerret.

Gjerningsmannen gir hun på pragmatisk vis en egenkomponert straff – han må dra kortet i diverse moteforretninger – og i stedet for å trykke control+alt+delete hva gjelder sin uventede situasjon, følger hun interessert med på kommentarene under videoen. Mon tro om dette er et springbrett for selvbildet snarere enn en kansellering? Oppmerksomheten tiltar drastisk etter en video der Kat tar kontroll over egen kropp og leverer RuPaulsk «Cat Woman realness» foran mobilkameraet, og særlig én beundrer blir som besatt av Kats utfordrende blikk og bramfri utfoldelse. Når han hanker henne inn til «privatleksjoner» over webcam runker han sin mikropenis med tommel og pekefinger, som et barn, i takt med hennes bestillingsverk av forsmedelser: «Vær så snill og kjeft på meg for at jeg har liten pikk!» Pengene strømmer inn, og selvsikkerheten vokser i takt med «sparegrisenes» høylydte grynt. I løpet av bare noen uker entrer Kat scenen som en ny persona; hun tar ikke bare bolig i egen kropp, men eier seg selv, blir fierce & fabulous med sin oppdaterte garderobe, preget av tettsittende lakk, lær og svart sminke.

Euphoria er opptatt av rommet mellom forgrunn og bakgrunn, av at alle bærer på en historie, og at ingen bare er, men blir til. Denne forståelsen gir serien en dypt empatisk klangbunn, som for noen vil tildekkes av at stilen tar opp i seg rollefigurenes overskridelsestrang og uttrykksbehov. Det var enklere for alle nysgjerrige tenåringsforeldre å omfavne Julie Andems romantiske Skam, hvis miljø- og karakterskildringer ligger tettere på tverrsnittet av norske ungdommer sine erfaringer, men tross alt ikke stikker nesen inn i noe uforsonlig mørkt og problematisk; det har vært mindre vanskelig for woke amerikanske kritikere å stryke andre coming of age-historier medhårs enn denne spaghettigryten av slimete motsetninger.

Foruten skuespillernes karisma, manusforfatter Levinsons fortellergrep og regissørenes (Levinson, Pippa Bianco, Augustine Frizzell og Jennifer Morrison) oppfinnsomme iscenesettelser og filmspråklige krumspring, er det den gjennomgående tonen – for ikke å si holdningen – som imponerer meg mest med Euphoria. Sjelden har jeg sett en tv-serieproduksjon der alle virkemidlene er så til de grader i øyehøyde med rollefigurene – ja, det virker nesten som om de selv kunne drømt frem resultatet.

Mye av oppmerksomheten som har blitt Euphoria til del handler om hvor eksplisitt den er, om hvor mye nakenhet og vold som vises «uten filter». Ikke direkte urimelig, men likevel en blindvei. Serien mikser oppriktighet og kynisme på en forbausende, men ikke dermed sagt kalkulerende eller tilgjort selvbevisst måte. Det er ikke noen postmoderne verdensanskuelse som ligger til grunn for analysen i Euphoria, men tvert imot en innsikt i hvordan en påfallende fragmentert diskurs avler et nytt håp om – om ikke noen egentlig tro på – noe dypt og egentlig. Ingen er i besittelse av en makt som kan bekjempe det nye, digitale markedet der de alle er varer, men utbyttingen avler ikke bare forvirring og apati, men et ønske om å trenge igjennom, føle livets vekt.

Dette kommer tydeligst til uttrykk i de mange omfavnelsene. Tenåringene klorer seg fast til hverandre, som om de allerede er i ferd med å miste sine nærmeste, hardt og tungt. Gørra formelig tyter ut av dem. Men ordene er myke, fulle av håp og lengsel, med en slags tro på kjærligheten.

Mer fra Portal