Mange tok for gitt at Tuva Novotnys oppsiktsvekkende debutfilm, Blindsone, kom til å bli årets store Amanda-vinner. Det var før nominasjonene lå strødd utover i juni, og vi vantro måtte innse at filmen var vurdert blant de tre beste i kun én enkelt kategori.
Pia Tjelta strålte av lykke da hun mottok sin høyst fortjente Amanda for beste kvinnelige skuespiller forrige lørdag. Prisen var imidlertid ikke nok til å kompensere for juryens valg om å ikke nominere Blindsone for beste film, regi og foto.
Blindsones fangst under Kanonprisen tidligere i år, samt Filmkritikerprisen, kan ha skapt en følelse hos Amanda-juryen av at Tuva Novotny «har fått sitt» (nå er hun også nominert til Nordisk råds filmpris). I beste fall er dette en uprofesjonell vurdering, i strid med juryens mandat. I verste fall en beslutning som velger å ignorere at Amanda-sesongen 2018/2019 sin mest omtalte og bredt anerkjente produksjon er skrevet og regissert av en kvinne – i et år der viktigheten av å rekruttere flere kvinner til bransjen har vært hovedtema i ordskiftet om norsk film. Å nominere Blindsone til kun én pris kan nærmest oppfattes som et lite sleivspark.
Det virker likevel mer sannsynlig at juryens medlemmer rett og slett ikke har hatt sansen for Novotnys iscenesettelse og fortellerstil, og smak er det som kjent vanskelig å argumentere imot. For undertegnede er det nær sagt en dårlig spøk å hevde at Magnus Meyer Arnesens konvensjonelle regiarbeid i «masteroppgaven» Når jeg faller er mer slående og interessant enn Novotnys ambisiøse, dristige one take-eksperiment. Da Ut og stjæle hester mottok prisen for beste film, og Hans Petter Moland i takketalen ble utropt til «Norges beste regissør» av sine kolleger, måtte jeg klype meg i armen. Mener de med hånden på hjertet at Når boblene brister (2012), Kraftidioten (2014)/ Cold Pursuit (2019), Flaskepost fra P (2016) og Ut og stjæle hester utgjør en mer imponerende «gullrekke» enn Joachim Triers Reprise (2006), Oslo, 31. august (2011), Louder Than Bombs (2015) og Thelma (2017)?
Nuvel. Bare ettertiden vil vise hvilke filmer som risser seg inn i historien og havner på pensum. På talerstolen, med pris i hånda, kan man løfte seg selv og sine – det skulle bare mangle! Men for medlemmene i en jury er det grenser hvor egenrådige man kan tillate seg å være. Gode diskusjoner og fagkunnskap bør diktere vurderingene, ikke private besettelser. Det er tungtveiende årsaker til at Gullpalmen i Cannes så å si alltid går til en av konsensusfavorittene – prisen skal bli oppfattet som høythengende og relevant. På dette området kan man trygt si at Amanda har dyrket en annen praksis, for eksempel ved å gi hovedprisen i 2015 til publikumsfrieriet Børning, eller unnlate å nominere internasjonalt anerkjente Hodejegerne og Oslo, 31. august til beste film i 2012.
Ser vi bort fra selve nominasjonene, finner vi årets store Amanda-blemme blant birolleprisene. Å tildele Bjørn Floberg Amanda for rollen i Ut og stjæle hesterer underlig – ikke fordi han mottok en ærespris i 2011, men fordi rollefiguren Lars er «plankekjøring» for en skuespiller med naturlig karisma, en «typisk Floberg-rolle», hverken mer eller mindre. Nicolai Cleve Brochs gripende prestasjon i Harajuku er på sin side så vesentlig for den filmen at han kunne blitt vurdert i hovedrollekategorien. Der var det likevel på sin plass at Tobias Santelmanngikk hjem med seieren for sin pannesvette tolkning av Tjostolv Moland i Mordene i Kongo.
Maria Bonnevie, som jeg til vanlig beundrer (senest som streng mor i Unge Astrid), gjorde i mine øyne en sjokkerende svak innsats i den «magisk-realistiske» fiaskoen Føniks, synlig ute av stand til å tygge over manusets slintrer, baksende med så store fakter at jeg ikke klarte å se filmen for bare Bonnevie. Men for juryen var hun altså uslåelig god.
Blant de unge og lovende ble det Jon Ranes fra Ut og stjæle hester som trakk det lengste strået, med en nominasjon for sin hovedrolle. Det er vanskelig å komme utenom hvor hardt Ranes arbeider foran kameraet, hvor intenst han er til stede i filmens megetsigende raslende skoger og skummende elver, men i mine øyne er det oppriktige forsøket mer beundringsverdig enn resultatet. Ranes finner ikke helt ut av rollefiguren, replikkene sliter med å finne stabilt sideleie i munnen hans – scenen der det «klikker for ham» i Karlstad demonstrerer at han ennå har mye å gå på. Jeg ville langt på vei foretrukket en nominasjon til jevnaldrende Jonas Tidemann, som imponerte stort med sin tolkning av den lett fremmedgjorte tenåringen Marius i Psychobitch. Hans makker Elli Rhiannon Müller Osbourne hadde også fortjent Amanda-oppmerksomhet.
At juryen lot prisen for beste manus gå til nettopp Martin Lund og Psychobitch var en av kveldens gledelige overraskelser; i likhet med Blindsoneburde den vært representert i langt flere kategorier. Og ingen skal ta fra årets Amandapris-utdeling at Gullklapperen og Æresprisen ble overrakt henholdsvis fotograf Philip Øgaard og selveste Petter Vennerød, som samarbeidet om åttitallets mest vitale og visuelt slående norske filmer, inkludert Adjø solidaritet (1985) og Drømmeslottet (1986).
Hvor går så veien videre for denne filmprisen? Ingen er tjent med at slike hedersbevisninger blir for utstudert politiske – da forsvinner noe av gleden ved å vinne dem. Samtidig blir det for dumt å ikke gripe anledningen til å nominere en kvinne i regikategorien når det ikke bare mulig, men helt opplagt å gjøre det. Utelatelsen av Tuva Novotny kaster en mørk skygge over årets utdeling, slik jeg ser det.
Debatt og kontroverser er vel og bra, for Amandas eksistensgrunnlag handler ikke bare om å veie tungt for vinnerne, men om å helle bensin på ordskiftet om norsk film. Men noen bør ha bedre kontroll bak spakene. Selv om bransjen også har sin egen pris, Kanon, besto årets Amanda-jury av nitti prosent filmarbeidere. At Amandakomiteen år etter år velger bort fagkompetanse fra landets filmvitenskapelige miljøer, der få har tette bånd til dem som skal vurderes, er meg en stor gåte.