Deilige damer

Mange norske forfattere har skrevet gode romaner om å bli voksen. Som ung slukte jeg Lars Saabye Christensen, Ragnar Hovland, Karl Ove Knausgård og Agnar Mykle. Jeg har syklet gjennom Bergens gater med Munk, jeg har drukket meg full med Ola, Seb, Gunnar og Kim og jeg har som Ask følt meg som en idiot i politiske diskusjoner.

Disse forfatterne skrev mitt liv. De satt ord på det gode og vonde og såre og det som kriblet. Jeg var disse karakterene. I alle fall fram til den aller mest spennende delen av historien: Da det endelig skulle bli noe action med jenten i parallellklassen.

Med skjelvende hender kneppet jeg opp blusen hennes, under den hadde hun en bh, jeg forsøkte fomlende å få den av, hun lo og satte seg opp, la armene bak på ryggen og hektet hempen av, lot brystholderen falle og brystene hennes var nakne. Å gud, var de store og deilige […], kjente huden hennes mot min hud, hun var så myk og deilig, og jeg presset meg mot henne, så hard som jeg aldri hadde vært før, og jeg gned meg mot henne og så nei for satan det kan ikke være sant ikke nå! Ikke nå!¹

I disse avsnittene skjer det noe med meg som leser. Jeg har levd meg inn i handlingen gjennom hele fortellingen, men her oppstår en forvirring: Er jeg fremdeles Karl Ove, forbannet over min for tidlige sædavgang, eller er jeg Irene med den myke huden?

Når vi leser realistiske romaner, identifiserer vi oss som oftest med hovedpersonene. Men i situasjoner som den over oppstår en avstand mellom en kvinnelig leser og Karl Ove. Det er tydelig at jeg ligner mer på den andre personen i scenen. Når jeg leser om Irene, får jeg ikke lyst til å ligge med henne, men til å være henne og bli beskrevet på en sånn måte. Som ung kvinnelig leser utvikles en lengsel etter å bli begjært, som kanskje er sterkere enn eget begjær.

Det mannlige blikket. Populærkulturen er full av begjærende beskrivelser av kvinner. Ta svisker som «Lady in red», eller de aller fleste Hollywood-filmer. Feministiske filmteoretikere har innført begrepet det mannlige blikket om dette fenomenet. I filmen betraktes verden, og ikke minst de kvinnelige karakterene, nesten alltid fra et mannlig ståsted. Mange kvinnelige rollefigurer er skrevet først og fremst som objekter for et mannlig blikk, både den mannlige hovedpersonens og tilskuerens. Kvinnelige seere lærer seg å identifisere seg med den mannlige hovedpersonen og også selv betrakte filmens kvinner som objekter.

Twitter-kontoen @femscriptintros siterer beskrivelser av kvinner fra reelle filmmanus, som for eksempel: «JANE pours her gorgeous figure into a tight dress, slips into her stiletto-heeled fuck-me shoes, and checks herself in the dresser mirror».

Superheltinner i upraktisk stramme skinnklær er kanskje først og fremst komisk. Men på samme måte som reklame virker på oss selv om vi vet hva den prøver på, påvirker slike kvinneroller oss, selv når vi gjennomskuer dem og selv om vi vet det bare er film. Bilder som «JANE, 28, athletic but sexy. A natural beauty. Most days she wears jeans, and she makes them look good» har en effekt på oss, enten vi får dem fra Mykle eller American Beauty. Det mannlige blikket gjøres til en del av oss selv, det internaliseres. Selena Gomez synger eksplisitt i «[I wanna look] Good for you» at det handler om å se bra ut for en mann: «Gonna wear that dress you like, skin-tight, do my hair up real, real nice, and syncopate my skin to your heart beating.» Vi forstår også oss selv som objekter for mannens begjær.

En narsissistisk affære. Dette begjæret er sterke saker. Ikke sjelden bærer beskrivelsene av kvinner og kroppene deres preg av tilbedelse:

At det hvor enn man vendte seg, var jenter og kvinner å se. At det hvor enn man vendte seg, fantes bryster under bluser, lår og hofter under bukser, smilende og vakre kvinneansikter med hår blåsende i vinden. Tunge bryster, stramme bryster, runde bryster, duvende bryster, hvite bryster, mørke bryster… Et nakent håndledd, en naken albue, et nakent kinn, et nakent øye som ser seg rundt. Et nakent lår i en shorts eller i en kort sommerkjole. En naken håndflate, en naken nese, en naken halsgrop. Alt det så jeg rundt meg hele tiden, overalt var det jenter, tilgangen var uendelig, en brønn, nei, et hav av kvinner drev jeg rundt i[.]²

Hvem vil vel ikke bli begjært på denne måten? Kvinnekroppen opphøyes så å si til den hellige gral for Knausgård & co. Hvordan påvirker denne rollen en kvinnelig lesers tanker om egen seksualitet og hva hun har lyst på? Kobles lyst og seksualitet til en slik objektivisering vi kjenner fra kulturen, kan det å bli tent plutselig handle om å føle seg deilig. Det er problematisk hvis man blir mer opptatt av at kroppen skal sees enn hva man selv vil bruke den til. Dessuten, hvis sex skal handle om hvor deilig ens egen kropp er, kan det fort bli en narsissistisk affære.

I første sesong av TV-serien Skam fantaserer Vilde om sin forestående seksuelle debut med kjekkasen William. Da beskriver hun inngående den stilige, hvite Stella McCartney-aktige kjolen hun skal ha på seg, og hvordan håret hennes skal falle rundt ansiktet. William er ikke nevnt i fantasien. Innprentes det i oss at det er hvordan vi ser ut som er det viktigste i seksuallivet, rettes gjerne fokuset dit. Da er det ikke sikkert det er så mye plass til en partner.

Denne narsissismen er ikke et nytt fenomen. I Det annet kjønn fra 1949 beskriver Simone de Beauvoir ungpiken som et passivt objekt både for elskeren og seg selv, som «tar sikte på at kroppen hennes skal saliggjøres ved hyllesten fra mennene som denne kroppen er viet til». Den unge kvinnen ønsker at alles blikk er rettet mot henne, og hun skiller ikke mellom mannens begjær og kjærligheten til sitt eget jeg.

Hos Beauvoir beskrives narsissismen som en fremmedgjøringsprosess, der «omstendighetene oppfordrer kvinnen, i større grad enn mannen, til å vende seg mot seg selv og vie sin kjærlighet mot seg selv». På Beauvoirs tid var kvinners muligheter utover å bli kone og mor begrenset, så en ung kvinnes vakre ytre kunne være det viktigste hun hadde. I dag har vi mange flere muligheter, men rollen unge kvinner tildeles i kulturen i dag er svært ofte den som seksuelt objekt. Denne tendensen er fremtredende i media, som gjerne fokuserer på en kvinnes utseende uansett hva hun har utrettet, om det er å skrive en bok, gi ut en plate eller vinne gullmedalje på tremila.

Rollen som seksuelt objekt kan man finne igjen i unge kvinners egen iscenesettelse i form av flatterende selfies på sosiale medier. Den umiddelbare anerkjennelsen mange får på slike bilder kan være en overveldende kraft, som igjen driver unge jenter til å bruke stadig mer tid og krefter på eget utseende.

Seksualitet har blitt betraktet som en frigjørende og revolusjonær kraft, med seksuell frigjøring som en viktig del av den totale frigjøringen av mennesket. Det ligger derfor et radikalt potensial i likeverdige subjekter som begjærer hverandre. En seksualitet der den ene parten alltid poserer som objekt, er derimot ikke radikal, men blir nok et utslag av en konsumentholdning som allerede gjennomsyrer livene våre.

Den allmenne mannen. På tross av noe ambivalente følelser i de heite bokscenene jeg skriver om over, identifiserte jeg meg likevel stort sett med disse guttene. Og det er flest menn som har fortalt historiene sine som forfattere, filmskapere og låtskrivere. Menns fortellinger oppleves som relevante for både menn og kvinner, mens kvinnelige erfaringer gjerne stemples som akkurat det, kvinnelige. Sosiologen Unn Conradi Andersen har beskrevet hvordan kvinnelige forfattere oftere kobles til det intime, inderlige og private. Kjønnet deres blir inngangen til lesningen av forfatterskapet. «Når Lars Ramslies hovedperson Rino fra romanen Fatso (2003) bruker dagene til å onanere over pornoblad, er det ingen kritikere som karakteriserer teksten som intim, privat eller pornografisk. Tvert om ses romanen som 'et uttrykk for menneskets universelle ensomhet'.» ³ Forfatteren Vigdis Hjorth, som Andersen skriver om, har protestert mot en slik lesning. «Når Strindberg skriver Frøken Julie og Faderen er det ingen som vil si at han skriver om den modne manns kjærlighetsliv.» Hjorths hovedpersoner bruker leppestift, og ikke slipsnåler, men det gjør dem ikke mindre eksistensielle.⁴

Å være mann har gjennom historien vært synonymt med å være menneske. Som kvinne har man vært et kjønnet menneske. Man trenger knapt tenke på mannen som kjønn, hans erfaringer kan være nøytrale og allmenngyldige. I en slik verden lever en kvinnelig leser seg inn i Ask Burlefot eller Karl Oves opplevelser, mens en tenåringsjentes skildringer av seksuell oppvåkning derimot kategoriseres som ungpikelitteratur. Det er ikke sikkert den mannlig leseren opplever at hennes betraktninger angår ham. Denne asymmetrien gjelder så klart ikke bare kjønn, men også faktorer som etnisitet, alder og kultur. Kvinner skriver kvinnelitteratur, forfattere med innvandrerbakgrunn skriver innvandrerromaner, og litteratur om homofile har sin egen hylle på Tronsmo. En heterofil, hvit mannlig karakter blir betraktet som normalen, mens andre karakterer blir Den andre i historien.

For å vende tilbake til seksualitetskildringene i min ungdoms yndlingslitteratur: Er dette et stort problem? Hemmer det kvinners seksualitet? Det er ikke sikkert. Men det er noe sårt med følelsen av fremmedgjøring som innimellom sniker seg innpå meg blant alle disse vakre ordene. Sittende alene med en roman har jeg hatt noen av mine sterkeste opplevelser av at vi mennesker har felles erfaringer av verden. I dette fellesskapet kan det bli trist å plutselig se seg selv som Den andre.

[1] Knausgård, Karl Ove. Min kamp bok 4, Oslo: Oktober, 2011, 337.

[2] Knausgård. Min kamp bok 4, 119.

[3] Andersen, Unn Conradi. Har vi henne nå? Kvinnelig forfatterskap og mediene, Oslo: Gyldendal, 2012, 75.

[4] Hjorth, Vigdis. «Femti år uten forkle», intervju i Aftenposten 28.08.2009.