Israelske scenekunstnere i ytringfrihetens blindsoner

«The importance of culture is in providing the nation with bread and circus. This nation is going through a very difficult time, experiencing wars and working hard, and therefore one has to provide it with the element of entertainment such as theater or cinema…»
Miri Regev, Israels kulturminister. 13. juni 2015

«These signs of heavy-handedness show an inherent fragility, although the right wing has long been victorious. Those who attack the minority of the minority, the weakest of the weak – an Arab theater in Haifa, for example – feel that something terrible is burning on the ground beneath their feet, on which they supposedly walk freely. A right wing that is sure of its rightness does not need this. On the contrary, it would allow manifestations of subversiveness. What does it care, if it has justice and power on its side? A state sure of itself and the rightness of its path would not become hysterical every time it's criticized by organizations or individuals lacking influence. «
Gideon Levy, israelsk skribent, 21. juni 2015

TEL AVIV: I mai 2015 fikk Israel sin mest høyrevridde regjering noensinne. Den nye kulturministeren Miri Regev har bakgrunn fra en stilling som sjef for den militære sensuren og som pressetalskvinne for den israelske hæren. I innsettelsestalen 16. mai uttalte Regev at hun ikke kommer til å nøle med å sensurere kunst hun finner upassende. Liberal israelsk presse beskrev et kulturliv i sjokktilstand. To arabiske teatre i Israel har allerede merket konsekvensene. Al Midan-teatret i Haifa har fått frosset bevilgningene som følge av at dramatikeren Bashar Murkus, i researchen til forestillingen A Parallell Time, brukte et intervju med en palestinsk drapsdømt livstidsfange. Utdanningsminister Naftali Bennet overprøvde den kunstneriske komiteen i den israelske parallellen til «den kulturelle skolesekken» og fjernet personlig stykket fra ordningen. Også Al Mina barneteater i Jaffa sto i fare for å miste støtten, fordi lederen av teateret Norman Issa har bedt om å ikke bli tvunget mot sin overbevisning til å spille i ulovlige bosetninger i Jordandalen på Vestbredden. Kulturministeren uttalte at hun ville vurdere kutt i støtten til teateret dersom han ikke ombestemte seg og åpnet for å spille også i bosetninger. Issa har etter denne økonomiske trusselen godtatt å spille i bosettinger på Vestbredden. Hans helomvending fikk i sin tur skuespiller Tamer Nafar til å trekke seg fra videre samarbeid med Issa.

Det kan synes som om ministeren kan sin ”splitt og hersk”.

Bruker youtube og vimeo for å nå ut. Natali Cohen Vaxberg er skuespiller og dramatiker. Hun har skrevet og fremført en rekke stykker der hun kritiserer Israels gjennommilitariserte samfunn. Hun forteller at verken etablerte eller uavhengige teatre vil sette opp stykkene hennes. Ved siden av å opptre på marginale scener som Get off the train-festivalen, der hun i juni i år spilte sin nyeste forestilling Hitlers Tree i en jernbanevogn i utkanten av Tel Aviv, har hun derfor skapt sine egne scenerom på youtube og vimeo for å nå ut. Videoene har gjort henne internasjonalt kjent. Innenriks har oppmerksomheten gjort henne til et mer eller mindre fast innslag i israelsk fjernsyn, i det som hun selv ser på som et forsøk på ufarliggjøre henne ved å iscenesette henne som en «gal kunstner fra ytre venstre». Under krigen mot Gaza i 2014 publiserte hun en antinasjonalistisk video der hun sammen med kollegaen Jasmin Wagner dreit på 35 flagg, blant annet det israelske. I en annen beryktet video opptrer hun som selve Shoah/Holocaust foran Holocaustmuseet utenfor Jerusalem. Vi møtte Cohen Vaxberg i drabantbyen Holon i Tel Aviv, der hun bor med sin mor.

— Det er mye absurditet og grotesk humor i stykkene du skriver. Er du inspirert av dramatikere som Ionesco?

— Ja, Ionesco, men også Brecht og Jarry. Pere Ubu er et av mine favorittstykker. Og selvsagt Hanoch Levin, en israelsk politisk satiriker som ble regelmessig sensurert på 60- og 70 tallet.

— Hva med en politisk satiriker som Dario Fo?

— Nei! Jeg har ikke noe forhold til Dario Fo. Jeg hadde en periode da jeg leste masse dramatikk og klassikere, men det gjør jeg ikke lenger. Nå skriver jeg bare. Gjennom skrivingen kan jeg uttrykke det jeg ønsker på en uavhengig måte. Kunst handler mye om å lære seg selv å være uavhenging.

— Hva er din utdannelsesbakgrunn i forhold til teater ?

— Jeg har utdannelse både som skuespiller og dramatiker, men jeg fullførte aldri, så jeg fikk ikke noen papirer. Det meste av det jeg lærte måtte jeg bare kaste i søpla. Men jeg tok med meg det som jeg syntes var brukbart for meg. Jeg ser først og fremst på meg selv som forfatter. Jeg skriver mine egne stykker. Mange skuespillere er for redde for å stole på sin egen stemme som skrivende. Men hvis man gjør sine egne ting, så trenger man ikke å gå på audition eller å vente på at noen skal gi deg oppdrag.

Jeg ser ikke på meg selv som en perfekt skuespiller, men jeg synes jeg er en god dramatiker, og jeg gjør mitt beste for å få mest mulig ut av mitt eget materiale. Jeg tror jeg får mer ut av stoffet enn mange tradisjonelle skuespillere. Tradisjonelle skuespillere jeg har jobbet med stopper ofte opp og spør om motivasjoner, indre konflikter og vendepunkter for karakterene. Men i mine stykker ligger ikke vendepunktene i karakterene, men i plottet. Karakterene er ofte karikaturer. Det er ikke tragedie eller drama. Det er ikke realistisk. Karakterene trenger ikke å utvikles og se verden på en ny måte. Jeg orker ikke å høre mer om Stanislavskij…

— Kan du fortelle om myndighetenes reaksjon på den antinasjonalistiske videoen Shit Instead of Blood som du publiserte under krigen mot Gaza i 2014?

— Politiet kom på døren her, men jeg trodde ikke det var politiet, for de banket så hardt. Så jeg spurte, hva har jeg gjort? Men da jeg åpnet døren på gløtt sparket en av dem den opp. De var fem stykker, uten uniformer, så jeg tenkte at de var kriminelle, og ble redd for at de ville drepe eller voldta meg. Så sa de «Du er kriminell. På grunn av det du gjorde, og på grunn av det du skrev.» De viste meg et bilde fra en youtube-performance (Shit Instead of Blood) og spurte om det var meg, og om det var jeg som hadde laget dette? Så jeg sa «Ja, dette er min politiske uttalelse». Men de sa bare «Du er kriminell, og vi må behandle deg som en kriminell.» Jeg sa at jeg ikke trodde på at de var politi, og ba dem vise meg et politiskilt, og da trakk en av dem fram pistolen sin, og sa «Se her, vi er politi. Tror du kriminelle går rundt med en sånn pistol?»

Og jeg sa «Nei, selvfølgelig ikke. De kommer med blomster… Er det sånn du beviser at du er politimann?»

De sto altså der, fem stykker med pistoler, i en halvsirkel rundt meg inne i leiligheten min. Jeg tenkte at «ok, hvis de er politifolk, så tar de meg med til et forhør, så blir det en etterforskning, og det vil ikke være så farlig». Men jeg trodde ikke på dem. Jeg ante ikke hva de kunne finne på. De hadde det dopede onde blikket á la A Clockwork Orange. Du kunne se ondskapen lyse i øynene deres. Så jeg løp ut i gangen og begynte å skrike etter hjelp. Noen av naboene kom da ut fra leilighetene sine og spurte hva som foregikk, og ba om å få se legitimasjon. Og først da, etter all denne hylingen, så tok en av dem fram politiskiltet sitt.

Det er litt ironisk at de klager over manglende bemanning og ressurser i politiet, men har råd til å sende fem bevæpnede menn for å arrestere meg på grunn av et kunstverk. Jeg har håndjern på, «av hensyn til min egen sikkerhet», men likevel trenger de å bruke fem bevæpnede menn for å transportere meg. Så gikk de inn igjen og konfiskerte computeren og mobiltelefonen min. De sa bare at det var en okkupasjon, at de okkuperte leiligheten min.

Jeg ba om å få ringe moren min, for å gi beskjed om hvor jeg var, så de ringte henne, og sa at de skulle arrestere datteren hennes. Så spurte de om hun visste hvorfor, men hun sa nei. De spurte «Vet du hva datteren din skriver?» De sa ikke noe om den spesifikke videoen, men snakket om det jeg skriver.

Jeg måtte vente fem timer i arresten før forhørene kunne begynne. De satte også på meg fotlenker, som om jeg var veldig farlig.

Jeg hadde ikke fått noen advokat, så jeg valgte å forholde meg taus. Jeg tenkte «ok, politiet kommer til å gi meg en advokat». Men det fikk jeg ikke under forhøret, bare rett før jeg forklarte meg for dommeren i retten. Etterforskningen handlet ikke bare om flaggvideoen, men forhørslederen viste meg en video jeg har laget der jeg personifiserer Holocaust som en karakter, landsmoderen Shoah, og hun spurte om dette var meg. Jeg svarte at ja, det var meg.

Hun spurte om jeg var dramatiker, og jeg svarte ja, men jeg sa at ettersom jeg ikke hadde fått noen advokat, ville jeg benytte meg av retten til å tie. Hun spurte om jeg hadde skrevet flere stykker. Og jeg svarte ja. Hun noterte at de måtte sjekke tekstene i alle teaterstykkene mine. Dette skjer altså i et såkalt demokratisk land.

— Har denne opplevelsen endret ditt forhold til å uttrykke deg kunstnerisk om politiske spørsmål?

— Nei. De klarte ikke å skremme meg til taushet. Tvert imot gjorde arrestasjonen og myndighetenes reaksjoner meg enda mer sikker på at jeg var inne på noe vesentlig. De viste meg hva som virkelig er i ferd med å skje med landet mitt. Før jeg opplevde på kroppen at de prøvde å få meg til å holde kjeft, så tenkte jeg på alle historiene om sensur og trakassering bare som historier; «de har fengslet den og den aktivisten», Men når det skjedde med meg selv forsto jeg at det jeg skriver er virkeligheten. Og den er grotesk, brutal og absurd. Jeg hadde skrevet scener som ligner på scenen med politifolkene som senere invaderte leiligheten min. Så jeg tenkte at, jo visst, jeg går i riktig retning. Og etter arrestasjonen har jeg fått mot til å gå enda lenger, som i videoen der jeg averterer etter et par som kan føde en sønn som kan dø for hæren. De unge guttene som dør i hæren er et av de mest sensitive emnene i Israel.

— Hva skjedde videre etter avhøret?

— På bakgrunn av etterforskningen åpnet de sak mot meg, og etter 12 timer satte de meg i en celle over natten mens jeg fortsatt hadde håndjern på hender og ankler. Håndjernet gnagde inn i huden, fordi jeg ikke hadde på meg sokker. Da de tok meg fra det ene stedet til det neste for å signere forskjellige papirer og skjemaer hadde jeg vanskelig for å gå. Etter en natt innelåst i cellen ble jeg kjørt i en stor buss sammen med mange andre fanger til et trangt bur for kvinnelige fanger, for at jeg ikke skulle angripe noen fangevoktere.

De tok meg til retten der jeg ventet i en celle med andre fanger i fire-fem timer. Moren min hadde ordnet advokat og politifolka fortalte at det var en veldig berømt advokat og at det kanskje kom til å bli en del pressedekning på grunn av det. Da forsto jeg at arrestasjonen og kunstverket hadde blitt allment kjent. Ved siden av meg i rettsbygningen var tidligere statsminister Ehud Olmert som var siktet for grov korrupsjon, men i pressen var det jeg og ikke Olmert som ble beskrevet som den virkelig kriminelle.

Politianklageren fortalte dommeren at jeg hadde gjort disse performancene foran Yad Vashem, Holocaustmuseet, og at jeg hadde skjendet det israelske flagget, og at jeg burde i fengsel, eller i det minste legges inn til psykiatrisk tvangsbehandling, fordi «det ikke er mulig å kritisere landets hellige symboler på denne groteske måten uten å være mentalt forstyrret».

Men dommeren ble sint og avviste hele saken: «Hvorfor kommer du til meg med en slik drittsak. Dette har ikke noe i rettsvesenet å gjøre.»

Jeg hadde et sterkt ønske om hevn, men da dommeren spurte om jeg ville si noe, sa jeg bare at hvis jeg sa noe nå, ville det bli veldig stygt og aggressivt, så jeg ville heller avstå fra å si noe. Hvis jeg ønsker å si noe, kan jeg si det gjennom kunsten, på en kunstnerisk måte. (Hvilket hun også gjorde i A Video Response to the Shit-on-a-Flag and the arrest).

15. mai 2015, Holon

Om politisk og seksualisert hets. Einat Weizman er en etablert skuespiller med en lang rekke store roller i mainstreamteater, film og TV. I tillegg har hun en master i politisk kommunikasjon fra universitetet i Tel Aviv. Hun har gått tydelig ut i offentlighten med sin kritikk av den gryende israelske fascismen og sin støtte til det rettighetsorienterte partiet Balad, som nå er en del av den forente valglisten der majoriteten er palestinske politikere. Weisman var en av undertegnerne av det åpne brevet som vakte furore i Israel i 2010, der en rekke profilerte kulturpersonligheter nektet å opptre i det nyåpnede kulturhuset i den illegale bosetningen Ariel.

I samarbeid med Anat Eisenberg utvikler hun solostykket I saw you today, wearing a T-shirt with a PLO-flag on it. Hovedmaterialet er basert på hets Einat har blitt utsatt for, særlige i de sosiale media, etter krigen mot Gaza i sommeren 2014, fordi hun har vært en av få allment kjente kunstnere som har tatt tydelig stilling mot Israels krigs- og okkupasjons- og bosetningspolitikk. Festivalledelsen som inviterte Einat til å framføre stykket koblet henne med regissøren Anat Eisenberg, som akkurat hadde kommet tilbake etter avsluttet utdannelse i Berlin. Anat har både som dramaturg og regissør hjulpet til å bearbeide et omfattende materiale som Einat har samlet gjennom de siste ti årene.

— Hvordan var prosessen med å tilpasse Einats erfaringer til et scenisk språk?

— Aller først vil jeg si at jeg konsekvent har sagt nei til intervjuer i forbindelse med forestillingen, fordi jeg ikke kan stole på journalister. De er som regel ikke ute etter en balansert formidling av tematikken. Dette er det første intervjuet jeg gir. Jeg vil at forestillingen skal snakke for seg selv.

Anat Eisenberg: — For meg som regissør er det på et egoistisk nivå veldig spennende å jobbe med Einat, fordi når hun står på scenen ikke bare representerer Einat; borgeren som lider under det tiltakende repressive og ekstremt voldelige klimaet i det israelske samfunnet — men hele hennes karriere står også på spill. Kommentarene refererer ofte til dette. Tidligere ble hun plassert på en pidestall som en vakker kjendis. Når hun så kritiserer okkupasjonen eller nasjonalismen, mener folk seg i sin fulle rett til å rive henne ned, true med å besudle, lemleste og likvidere henne.

I forestillingen prøver vi å skildre disse spenningene i hennes relasjon til offentligheten, og hvordan den blir pervertert av krigen. Vi jobber både med lydopptak av folk som leser hetsen fra sosiale medier, og med å la publikum få utlevert en mikrofon og et ark med ganske ekstreme setninger, som de blir bedt om å lese fra direkte henvendt til Einat. Involveringen av publikum gir mulighet for en mer kroppslig innlevelse i ubehaget.

Som alltid i fringe-teateret, er det skuespillere blant publikum. Når publikum hører opptak av tekstene, er det lettere for dem å holde distansen. De kan le eller sette pris på den språklige oppfinnsomheten. Når de så blir bedt om å lese tekstene selv, får de latteren i halsen og det oppstår pinlige situasjoner som forhåpentligvis fører til at de kan reflektere rundt anonymitet og sin egen deltakelse i en nasjonal konsensus som tillater og oppfordrer til slik verbal vold; gitt at publikum tilhører en herskende sosiokulturell klasse. Og Einat står der og kikker dem rett i øynene. Så det er ikke en enkel situasjon for noen av dem.

Hetsen er som oftest en blanding av nasjonalisme og grov sexisme; det er som om det er en umiddelbar kopling mellom folks sinne og hevnlyst i form av seksualisert vold. Når de vil uttrykke sitt sinne mot Einats politiske standpunkt, gjør de det som oftest gjennom å transformere henne til et seksuelt objekt som de i detalj forklarer hva de vil gjøre med for å nedverdige og straffe.

De bruker også Einats rolle som kjent skuespiller fra en rekke tv-serier i et forsøk på å fornærme henne. De vrenger gjerne på sitater fra karakterene hun har spillt. Etter en tv-serie som bokstavelig oversatt heter «likkiste opp ned» skrev noen for eksempel «Vi skal henge deg opp ned, så vi kan penetrere deg og gjøre med deg som vi lyster».

Einat W.: Ikke all hetsen har vært seksualisert. Jeg har også blitt hetset av kvinnelige «patrioter» uten at det er i den vanlige sexistiske stilen. Jeg får også lange brev som prøver å overbevise meg om at jeg tar feil. Det gjelder særlig en kvinne som har skrevet til meg fra en mengde ulike facebook-profiler. Hver gang jeg har blokkert henne, dukker hun opp med en ny profil. Hun skriver at hun er den samme, og at jeg aldri kommer til å få fred for henne. Hun har skrevet ting som at «blodet fra de jødiske ofrene skriker mot deg fra gravene». Det er grusomt, hun har virkelig plaget meg, men det har vært umulig å beskytte seg mot henne. Hun har bare fortsatt og fortsatt.

— Er du redd for at noen skal angripe deg fysisk, utenfor nettsfæren?

Einat W.: Ja, absolutt. Det har skjedd enkelte ganger, og jeg snakker om det i forestillingen. Jeg avslutter med å fremføre en monolog om hvordan friksjonen omfatter hele samfunnet, ikke bare de ekstreme og oftest anonyme nettrollene. Det gjelder for eksempel agenten min, politifolkene som tar imot anmeldelsene mine, folk som roper etter meg på gata. I begynnelsen da jeg jobbet alene var denne sluttmonologen mer improvisert og preget av øyeblikksopplevelsen i forhold til publikum og de seneste dagenes hets. Etter arbeidsprosessen med Anat har monologen blitt utvidet og fått en fast form.

— Hvordan vil du si at forestillingen virker? Er det mulig for publikum å reflektere rundt sin egen delaktighet i fryktkulturen?

Anat E.: Vi har spilt for et velutdannet publikum, som allerede er involvert i en diskurs om spørsmålene om aktiv og passiv delaktighet i okkupasjonen. Jeg tror møtet med Einat i egen person og som skuespiller, er sentralt. Det er todelt. De sitter i et teaterrom og ser på Einat som et slags teatralt objekt, som innbefatter at hun forteller om hvordan karrieren hennes har utviklet seg i kjølvannet av krigen. Hun står der på scenen med alt hun representerer som klassisk skuespiller: sensitivitet, skjønnhet, sjarm, karisma, sans for drama og manipulasjon. Og som en motpol til dette står alle disse hets-tekstene. Det oppstår et møtepunkt der publikum konfronteres med disse to motpolene. Bare det at hun lager forestillingen utgjør en motstand mot hatet i tekstene. Men forestillingen er ikke entydig motstandsorientert. Hun eksponerer i stor grad sin egen svakhet og frykt. Sin personlige frykt, sin politiske frykt, sin profesjonelle frykt som en som søker en karriere, men mister oppdrag på grunn av sine politiske ytringer. Så vi prøver å uttrykke en rekke indre spenninger og motsigelser.

— Har arbeidet gitt en form for katarsiserfaring for deg personlig?

Einat W.: Nei. Jeg føler at jeg i forestillingen gjemmer mer enn jeg eksponerer. Jeg forteller bare de lettere historiene og skjuler de som er virkelig hard core. Så jeg kan ikke føle noen katarsis. Så sent som i går fikk jeg en ny hatmelding på facebook og jeg reagerte like kraftig som første gang.

13.mai 2015, Jaffa

Å hele sårene i fellesskap. Chen Alon er tidligere offiser i den israelske hæren, og har parallelt med rollen som reserveoffiser jobbet i over ti år som skuespiller i de store repertoarteatrene der han har gjort bærende roller i Ibsen-, Tsjekhov- og Shakespeare-oppsetninger. Han var en av initiativtakerne til det åpne brevet i 2002 der et hundretalls offiserer nektet å tjenestegjøre i de okkuperte områdene på Vestbredden og på Gazastripen. Som en følge av dette satt han i fengsel i en måned. Etter å ha trodd på muligheten for å endre det israelske samfunnet, gjennom å spille kritiske klassikere som En folkefiende, har han mistet tilliten til mainstreamteaterets muligheter. Han studerte så de undertryktes teater direkte under Augusto Boal. Nå har han utviklet en variant av Boals metode som han kaller The Polarized Theatre of the Oppressed.

I dag jobber han med forumteater i organisasjonen Combatants for Peace, som gjestet Norge i mai i år i regi av Amnesty International. Combatants for Peace består av tidligere israelske og palestinske soldater, som nå jobber sammen med flere ulike prosjekter for å bygge tillit og solidaritet mellom folkegruppene. Hovedvekten av arbeidet foregår med ungdommer på Vestbredden, der mange aldri har møtt en israeler som ikke har siktet på dem med et gevær.

— Hvordan går dere fram i forhold til den tiltagende segregeringen mellom jødiske israelere og palestinere?

— Vi gjør forumteater kun på Vestbredden, som en direkte motstand mot okkupasjonen. Og vi inkluderer alltid en eller annen form for direkte aksjon, hvor vi for eksempel oppsøker veisperringer og speiler soldatenes positurer, deres redsel og aggresjon. Ett av hindrene vi møter, er at det er ulovlig for israelske jøder å ferdes i A-områdene på Vestbredden. Så vi har andre strategier for å bringe okkupasjonen inn i Israel og synliggjøre den for vanlige israelske borgere, som stort sett lever i en boble. Vi har en årlig, felles minnestund for ofre på begge sider, der 3500 israelere deltok i år. Åtti prosent av tilskuerne har aldri vært på Vestbredden, men når de hører en palestinsk mor fortelle om sin sorg og smerte over drepte barn, så vekkes en empati og forståelse, som gjør at mange av dem får lyst til å komme til Vestbredden og lære mer. Så det fungerer som en slags rekrutteringsarena.

— Er det noen grenser mellom teater og aktivisme for deg?

— Min politiske utvikling skjedde på grunn av mine grunnleggende behov. Jeg forsto på et tidspunkt at jeg har tre ulike behov som kun teateret kan gi svar på, eller dekke tilfredsstillende. Det første er det kunstneriske behovet. Behovet for å uttrykke seg, behovet for metaforer og bilder. Det andre er et terapeutisk behov, som er en mulighet i teatret. Noe av det involverer katarsis, men både det israelske og det palestinske samfunnet lider av post-trauma. Jeg mener at den konstante volden er et traume både for den undertrykte og undertrykkeren.

Det tredje, som er det mest synlige, er det politiske behovet. Aktivistbehovet for å endre samfunnet, endre virkeligheten. Gjennom modellen med en polarisert versjon av de undertryktes teater, erfarer jeg at disse tre behovene, det kunstneriske, det terapeutiske og det politiske, ikke bare dekkes, men det oppstår en synergieffekt, som tilfredsstiller behovene til de spesifikke personene som deltar i prosessen.

Når jeg snakker om dialog og forsoningsprosesser, er det fordi vi har et sterkt behov for å hele disse sårene fra okkupasjonen. Vi har et felles behov. Uten at jeg dermed vil antyde at vi er likestilt eller balansert på et maktpolitisk plan. Men i forhold til traumene, så har vi likeartede traumer, ikke de samme traumene, men alle traumene er voldsrelaterte. Når du er i en voldelig situasjon føler du alltid at du er offeret. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken side du står på. Vår erfaring er at det er mye mer effektivt å forsøke å hele sårene i fellesskap. Og dette er kjernen i arbeidet til Combatants for Peace. Jeg kaller det radikal intimitet mellom posttraumatiske samfunn. Når du først har gått gjennom en personlig forvandling, fra voldsrelaterte traumer til tro på dialog og forsoning, gir fellesskapet en veldig sterk energi.

Det foregår nå en ytterligere forringelse av det såkalte demokratiet. Du kan ikke kalle det demokrati, når du samtidig okkuperer 3, 5 millioner mennesker. Det er i utgangspunktet et begrenset demokrati, og det kommer stadig nye lover som svekker ytringsfriheten. Det er en sideeffekt av okkupasjonen, en konsekvens av at det totalitære okkupasjonsregimet påvirker demokratiet.

Den ekstreme høyresiden har en klar målsetting og strategi for å svekke alle de demokratiske og humanistiske institusjonene. De svekker ikke bare kunstnerne, men også hele rettssystemet. Nå skal Knesset kunne overprøve høyesterett, hvis de misliker dommene. Dette er ikke unikt for Israel, men kan sees også i andre land med ekstremhøyre i regjeringsposisjon.

Å få denne Miri Regev mer som en sensurminister enn en kulturminister er en god ting, fordi det viser hva Israel er i ferd med å bli: En totalitær stat, som later som den er demokratisk. Vi er på vei dit nå, og det er på høy tid at denne sannheten kommer fram.

19. mai 2015, Tel Aviv.

Natali Cohen Vaxberg gir en master class på Norsk Skuespillersenter 19. August fra 11-16. 20. og 21. august kommer Natali Cohen Vaxberg og Combatants for Peace til Oslo for å delta i festivalen MOTforestillinger II på Caféteatret.

Artikkelen er hentet fra Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.