Justismord, lov og litteratur. En fortelling om mislykket tverrfaglighet.

Denne teksten er et utdrag av en artikkel publisert i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1–2/2016, uten substansielle endringer for øvrig. En oppsummering av artikkelen er publisert som en kronikk i avisen.

I mer enn ti år har en gruppe litteraturvitere med tilknytning til Universitetet i Bergen gjort seg bemerket i den offentlige debatten om det norske rettsvesenet. I tillegg til professor Arild Linneberg, som er gruppens leder, har Johan Dragvoll og Bjørn C. Ekeland vært de mest sentrale og profilerte medlemmene av gruppen. Fra disse tre har det blant annet kommet bøker og avhandlinger som diskuterer rettens virkemåte – gjennomgående i sterkt kritiske ordelag: Tolv og en halv tale om litteratur og lov og rett (Linneberg 2007), to doktoravhandlinger (Dragvoll 2009; Ekeland 2009) og Justismordets retorikk (Dragvoll, Ekeland og Linneberg 2013). Justismord er et gjennomgangstema, og Per Liland, Fritz Moen, Fredrik Fasting Torgersen, Arne Treholt og fetteren til Birgitte Tengs er gjengangere i tekstene.

I forordet til Justismordets retorikk (heretter JR) kan vi lese at boken «springer ut av» forskningsprosjektet «Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske eller fiktive fortellinger i retten. En tverrfaglig undersøkelse», som pågikk i perioden 2009–2013, finansiert av Norges forskningsråd (NFR). Dette kan bare være delvis riktig, ettersom deler av boken er gjenbruk av tekst som var levert før NFR-prosjektet startet opp, riktignok nedkortet og lettere omformulert enkelte steder.[1] I fraværet av andre større, vitenskapelige publikasjoner som kan knyttes til NFR-prosjektet,[2] er det vel da hovedsakelig Dragvolls kapittel om «stemorsaken» (21 sider), som i motsetning til de øvrige sakene ikke er omtalt tidligere i prosjektet, og ellers det som måtte finnes av nye poenger i løpet av innledningskapitlet (30 sider) og i Linnebergs kapitler om Torgersen-saken og Treholt-saken (til sammen 58 sider), som er resultatet av de tolv NFR-finansierte forskerårsverkene.

Justismord er ikke det eneste temaet som diskuteres i «lov og litteratur»-miljøet som har vokst frem i Bergen. Men justismord har utvilsomt vært det mest profilerte temaet, og dermed det temaet som denne bergenske varianten av law and literature-tradisjonen vanligvis blir assosiert med.

I forordet til JR omtales NFR-prosjektet som «et tverrfaglig samarbeid mellom humanister og jurister fra flere land». Forskernes uttalte ambisjon om tverrfaglighet er utgangspunktet for kritikken av justismordprosjektet som jeg fremfører i denne artikkelen. Ordet «justismordprosjekt» bruker jeg her slik at det omfatter ikke bare det konkrete NFR-prosjektet, men generelt de av de tre forskernes tekster som helt eller delvis omhandler temaet justismord fra og med Linnebergs artikkel om Birgitte Tengs-saken (Linneberg 2001) og hovedfagsoppgavene fra Dragvoll (2001) og Ekeland (2003). Det er likevel JR som vil få mest oppmerksomhet, i kraft av å være den nyeste og mest samlende, større publikasjonen fra de tre. Senere i år vil det komme en bredere omtale av prosjektet.[3]

*

Ordet «justismord» brukes normalt om saker hvor en tiltalt er blitt domfelt for en handling vedkommende ikke har begått, eller om saker hvor en tiltalt er blitt uskyldig dømt.[4] Dette omtaler jeg i det følgende som «ordboksbetydningen».[5]

Et forskningsprosjekt om justismordets «dramaturgi» eller «retorikk» må nødvendigvis bygge på et begrep om justismord. Men hva forskerne legger i ordet «justismord», og følgelig hva som er forskningsobjektet i prosjektet, er det ikke lett å bli klok på. Effekten av måten forfatterne skriver på, er blant annet at justismordbegrepet mystifiseres og tåkelegges. Dette skyldes dels uklare enkeltformuleringer, dels at formuleringer som er klare nok i seg selv, står i motstrid til andre formuleringer i teksten, slik at formuleringene annullerer hverandre. Forholdet til ordboksbetydningen er helt uavklart. I tillegg visker forfatterne ut skillet mellom fenomenet som sådan og årsakene til at det materialiserer seg, et skille som naturligvis er helt essensielt når man skal skrive om «[å]rsaker til justismord» (JR s. 20), som er et av hovedtemaene i innledningskapitlet.

Den fundamentale uklarheten rundt prosjektets hovedbegrep bidrar til å sløre over et dilemma som gjelder nettopp avgrensningen av forskningsobjektet. Kort fortalt er problemet at prosjektets appell langt på vei er basert på ordboksbetydningen av «justismord», samtidig som prosjektet ikke er gjennomførbart hvis man holder seg til denne betydningen.

For å begynne med den siste delen av dilemmaet: Prosjektet tar sikte på å avdekke årsaker til justismord, noe som krever at man i det minste med høy grad av treffsikkerhet kan skille ut tilfeller av justismord. Vil man forske på årsakene til et fenomen, må man forske på faktiske tilfeller av fenomenet, hvilket naturligvis forutsetter at man har påvist slike tilfeller. For eksempel kan påstanden at «[p]rosjektet […] allerede [har] rukket å finne frem til norske justismords felles kjennetegn» (Rønning 2010: 34–35),[6] være riktig bare hvis forskerne har studert saker som faktisk er justismord. Men i de profilerte gjenåpningssakene[7] i Norge, inkludert dem som har endt med frifinnelse etter gjenåpning, kan vi stort sett ikke vite sikkert at det dreier seg om et justismord, med mindre man snakker om «justismord» i en annen betydning enn ordboksbetydningen. Skal prosjektet være gjennomførbart, må det altså bygge på et justismordbegrep som avviker fra ordboksbetydningen ved at det ikke forutsetter at en uskyldig er blitt domfelt.

Forskernes utsagn innledningsvis i JR om at «[v]i vil ikke ha noen formening om skyldspørsmålet, bortsett fra i det vi mener er et helt avgjørende henseende: om premissene for dommen holder» (s. 44–45), tar høyde for dette. Men denne setningen fra innledningskapitlet i JR er glemt allerede i bokens neste kapittel, hvor Dragvoll i tråd med ordboksbetydningen karakteriserer justismord generelt som at «[det] finner den tiltalte skyldig i handlinger som tiltalte faktisk ikke har begått» (s. 50). Seks ganger i dette kapitlet slår han fast uten antydning til forbehold at Liland-saken var et justismord, og to ganger skriver han rett ut at Per Liland var «uskyldig» – som om Dragvoll sitter med fasiten.

Justismordprosjektet har behov for ordboksbetydningen fordi det er justismord i denne betydningen som vekker harme i offentligheten. Det er bare ved å spille på ordboksbetydningen at forskerne kan appellere til forargelsen som naturlig nok er knyttet til det uhyrlige ved å bli uskyldig dømt i en alvorlig straffesak. Prosjektets patos er langt på vei avhengig av forestillinger om uskyldige dømte og staten som overgriper. Uten slike assosiasjoner ville prosjektet miste mye av sin umiddelbare appell.

Terminologisk uklarhet er for øvrig et gjennomgående trekk ved prosjektet, og altså ikke begrenset til justismordbegrepet. Ta for eksempel prosjektets sentrale postulat om at «falske og/eller fiktive fortellinger» er en årsak til justismord (f.eks. JR: 21). Når forskerne ikke forteller oss hva det vil si at en fortelling er «falsk», og hva det vil si at en fortelling er «fiktiv», blir det umulig å vurdere om denne sammenhengen er noe annet enn en ren selvfølgelighet, som den i utgangspunktet fremstår som. Med alle uklarhetene i prosjektet blir det ofte vanskelig å gjøre seg opp en selvstendig mening om det som eventuelt måtte finnes av faglig substans. Forskerne gjør seg immune mot kritikk – bortsett fra kritikken som gjelder uklarhet.

*

Et prosjekt om justismord vil fort komme til å omhandle bevisbedømmelse. Slik er det også i dette prosjektet: Når forskerne kritiserer domfellelsene i sakene som omtales, må dette ofte forstås som en kritikk av rettens bevisbedømmelse.

Prosjektet synes å bygge på en forutsetning om at humanister generelt, og litteraturvitere spesielt, er særlig kvalifiserte for å vurdere bevis, i kraft av å være tekstkyndige. Forskerne skriver som om litteraturvitenskapen (sammen med visse deler av filosofifaget) er overlegen andre disipliner i spørsmålet om hva som er god bevisbedømmelse. Og «tverrfagligheten» får unektelig preg av å være en kamp om territorium når Linneberg i flere intervjuer (f.eks. Sørensen 2012) forteller at formålet med prosjektet er «å gjenvinne jussen som humanistisk disiplin».

Et slående trekk ved prosjektet er nettopp at det fremstår som et forsøk på å annektere et område som ikke kan sies å tilhøre et bestemt fag eller fakultet. Omtalen av bevis som «tegn» trekker fenomenene inn i litteraturvitenskapens domene, slik at forskerne tilsynelatende kommer i posisjon: Bevis er tegn, semiotikk er læren om tegn, og vi er semiotikere – følgelig er det vi som best kan vurdere bevis. I tråd med denne semiotiske vendingen omtales bevis som har flere forklaringer, som «flertydige tegn», bevis uten bevisverdi som «tomme tegn» og situasjoner hvor bevis er holdt tilbake, som «mangel på tilgang til tegn». Sentralt i prosjektet står også begrepet om rettens «flerstemthet» (eller «polyfoni», «heteroglossia»), som dreier seg om at det i rettssaker er flere stemmer, og dermed flere versjoner, i spill (f.eks. JR: 35–37). Begrepet om det flerstemte stammer fra litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin.

*

Et prosjekt som tar sikte på å kople sammen litteraturvitenskap og juss, og som langt på vei vil komme til å handle om bevisbedømmelse i straffesaker, vil mislykkes som tverrfaglig prosjekt hvis det ikke forholder seg til juridiske begreper og terminologi, og til de juridiske premissene og praktiske rammebetingelsene som styrer straffeprosessen. Som eksempel kan nevnes forskernes kritikk av dommere for å ha domfelt på grunnlag av «usikre tegn» (f.eks. JR: 59). I realiteten oppstilles det her en nødvendig betingelse for domfellelse – at det finnes «sikre tegn» i saken. Men skillet mellom «sikre» og «usikre» tegn, som er basert på Aristoteles' Retorikk (Aristoteles 2006, se f.eks. JR: 58–59) har ingen relevans for spørsmålet om hva som etter gjeldende rett må til for å domfelle. Når forskerne kritiserer dommere for å basere domfellelser på «usikre tegn», blir de i realiteten kritisert for ikke å ha anvendt et annet beviskrav enn det de er rettslig forpliktet til å anvende, nemlig at det påståtte forholdet skal være bevist utover enhver rimelig tvil. For øvrig ville et krav om «sikre tegn» (i Aristoteles' forstand) innebære at ingen kunne domfelles, ettersom dette ville være et krav om en nødvendig sammenheng mellom et bevis og det som skal bevises – noe som aldri vil forekomme i en straffesak. En kritikk av rettens aktører kan rimeligvis ikke være basert på premisser som impliserer at strafferetten må avskaffes.

Det malplasserte begrepet om «sikre tegn» illustrerer vanskelighetene prosjektet har med å løfte diskusjonen opp fra enkeltsakene som omtales, på en måte som har relevans for rettens aktører og for jussen som fag. Behovet for å forankre kritikken av rettsvesenet i generelle normative kriterier fører prosjektet tidvis inn i et juridisk terreng som forskerne ikke i tilstrekkelig grad behersker.

Mer generelt synes hele den semiotiske vendingen i prosjektet å gå på tomgang: Ut fra tekstene å dømme ligger det ikke noe mer i begrepene om «tegnets flertydighet», «tegnets tomhet» og «mangel på tilgang til tegn» enn henholdsvis at beviset har flere forklaringer, at beviset ikke har bevisverdi og at bevis er holdt tilbake. Og det er visst ikke stort mer ved rettens «flerstemthet» («polyfoni», «heteroglossia») enn at det i rettssaker er flere stemmer, og dermed gjerne flere versjoner, i spill – noe vi i grunnen visste fra før. Alt dette kan vi diskutere uten en mystifiserende og forvanskende terminologi som bidrar til et skinn av faglig autoritet.

*

Justismordprosjektet aktualiserer spørsmål om hva som kjennetegner vellykket tverrfaglighet. Ekeland skriver at lov og litteraturstudier «kan bety: en fruktbar utveksling av innsikt mellom to fag», og føyer til at «en utveksling krever dialog mellom disse to fagene» (Ekeland 2003: 94, Ekeland 2009: 32). Men ut fra tekstene i justismordprosjektet å dømme skal diskusjonen bare foregå på litteraturviternes banehalvdel, og føres i et språk som ekskluderer aktørene i det andre faget som skulle inngå i tverrfagligheten.[8] Og i tekstene er det ikke noe som tyder på at forskerne har vært inne på tanken at litteraturvitenskapen kan ha noe å lære av rettsvitenskapen. Det hjelper ikke å bruke «jurister fra flere land» (forordet i JR) som garantister for prosjektets tverrfaglighet, hvis det angivelige samarbeidet med disse ikke vises igjen i tekstene. I likhet med de tidligere tekstene vitner JR om manglende forståelse av termer, begreper og premisser i feltet som kommenteres. Dessuten er de langt unna å innfri vanlige forventninger til forskning mer generelt – forventninger om saklighet, presisjon, koherens og substans, som også er forutsetninger for vellykket tverrfaglig dialog.

For ordens skyld bør jeg presisere at det er innholdet i den angivelige tverrfagligheten jeg anser som mislykket. Institusjonelt stiller det seg annerledes. Trolig har nettopp løftene om tverrfaglighet vært en sterkt medvirkende årsak til at man så lenge har klart å holde liv i et prosjekt med så lite faglig substans og så lite fornyelse. Jeg antar at de fleste som hadde tatt seg bryet med å gå tilbake til de tidlige tekstene, ville blitt forbauset over hvor lite prosjektet har utviklet seg, og ikke minst over hvor lite nyskrevet tekst som er kommet ut av alle årene med øremerkede forskningsmidler.

Vellykket tverrfaglighet forutsetter et oppriktig ønske om å forstå det andre feltet – eller det Andre, om man vil. I justismordprosjektet møter vi derimot forskere som virker mer opptatt av å belære enn å lære. Forskernes retorikk tyder på at de enten er svake retorikere, eller egentlig ikke er opptatt av at rettssystemet skal endres til det bedre. Den nedlatende og til dels raljerende fremstillingsformen som forskerne tidvis henfaller til, vil uvegerlig støte bort de fleste som virkelig er i posisjon til å påvirke juridiske praksiser. Utover å fremme forskernes akademiske karrierer, har justismordprosjektet neppe bidratt til stort annet enn å diskreditere litteraturvitenskapen som en potensiell deltaker i en seriøs, faglig diskusjon om bevisbedømmelse og andre sider ved norsk straffeprosess.

LITTERATUR

Aristoteles (2006). Retorikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget.

Dragvoll, J. (2001). Litteratur og rett i Liland-saken. Hovedfagsoppgave. Bergen: Universitetet i Bergen.

– (2009). Paragrafer om tilfellet Torgersen. Skisse til en analyse av forholdet mellom rett og litteratur. PhD-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. Hentet fra https://bora.uib.no/handle/1956/3481.

Dragvoll, J., B. C. Ekeland og A. Linneberg (2013). Justismordets retorikk. Stemoren, Tengs, Treholt, Torgersen, Liland og Moen. Oslo: Vidarforlaget.

Ekeland, B. C. (2003). Om lov og litteraturvitenskap. Litteraturvitenskapens etikk: rett, rettferdighet og dekonstruksjon. Hovedfagsoppgave. Bergen: Universitetet i Bergen.

– (2009). Rettferdige ord. Humanistisk rettstenkning mellom rett og retorikk, lov og litteratur. PhD-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. Hentet fra https://bora.uib.no/handle/1956/3626.

Linneberg, A. (2001). «Domstalen som genre: Tilfellet Birgitte Tengs og litteraturkritikken». I A. Linneberg, Tretten triste essays om krig og litteratur (s. 153–172). Oslo: Universitetsforlaget.

– (2007). Tolv og en halv tale om litteratur og lov og rett. Oslo: Gyldendal.

Rønning, A. J. (2010). «Humaniora i rettssalen». Advokatbladet, (5), s. 34–35.

Stensland, M. (2012). På fremmed grunn.Retorikk og argumentasjon i Arild Linnebergs Tolv og en halv tale om litteratur og lov og rett. Mastergradsoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo. Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/1085⅔8131.

Sørensen, B. (2012, 12. november). «Vil forske på justismord – fikk nei». Bergens Tidende, del 2, s. 4.

[1] Dette er konkretisert i fullversjonen i Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 1–2/2016).

[2] Søk i databasen Cristin 16.3.2016.

[3] Den bredere omtalen av justismordprosjektet vil være tilgjengelig på http://folk.uib.no/hfiek/Justismord.html fra 1. august 2016.

[4] Dette er ikke helt det samme, fordi man kan ha begått handlingen, men likevel være uskyldig i strafferettslig forstand, f.eks. fordi man var utilregnelig. Denne og andre nyanser, f.eks. spørsmålet om dommen må ha vært rettskraftig, lar jeg ligge i denne artikkelen.

[5] F.eks. defineres «justismord» i Bokmålsordboka som «det at en uskyldig blir domfelt».

[6] Utsagnet må oppfattes som at det dreier seg om årsaker til justismord, og ikke om kjennetegn i definitorisk forstand, både fordi det siste ikke ville gitt god mening i seg selv, og fordi kjennetegnene som listes opp i den påfølgende setningen, er «sikre sakkyndige, sikre vitner og et klart motiv».

[7] Betegnelsen «gjenåpningssak» bruker jeg både om saker som er blitt gjenåpnet, og om saker hvor dette er blitt forsøkt uten å lykkes.

[8] I samme retning Stensland 2012, s. 24–54.