Statsporno

Forestill deg en nettjeneste, en portal for filmer og serier som Netflix eller HBO. Men i stedet for å velge mellom action-thrillere og romantiske komedier kan du velge mellom ulike typer pornografiske filmer. Her finnes et bredt spekter, fra BDSM til lettere erotiske filmer. En hvilken som helst pornoside, tenker du kanskje. Forskjellen ligger i at denne nettportalen eies og forvaltes av rikskringkastingen. Dersom NRK kan finne det for godt å kjøpe porno, bør heller ingenting stå i veien for å undersøke følgende tankeeksperiment: At statskanalen tar spranget helt ut, og tar eierskap til pornografien ved å kringkaste den.

For, som det står i NRKs vedtekter paragraf 12a: «NRKs samlede allmennkringkastingstilbud skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet.»

Vel, vi kan kanskje ikke argumentere for at NRK skal kringkaste pornografi i demokratiets navn (foruten at det definitivt vil være i allmennhetens interesse), men porno utløser definitivt noen sosiale og kulturelle problemstillinger som bør adresseres:

Selv om «alle» ser på porno, vil de færreste ta stilling til eller snakke om eget pornokonsum; altså er porno et kulturelt tabu. Paradoksalt nok er pornoestetikken aldri langt unna i offentligheten. Her blir majoritetssamfunnet pornokulturens passive tilskuere og forbrukere, idet vi eksponeres for estetiske standarder og kjønnsnormative mønstre med lite variasjon og mangfold. I noen tilfeller forener kritikere seg i forbrukerkampanjer mot reklameplakater og lignende, men det er ingen langsiktig løsning på et større problem.

Selv om forskere ikke har påvist kausalitet mellom overgrep og porno, med unntak av dem som er predisponerte for å begå overgrep, kan man likevel tenke seg at pornografiens inntog på soverommet farger våre mellomseksuelle forhold. Den skeive maktfordelingen og til tider voldelige innholdet i mange pornofilmer gjør også at vi etterpå sitter igjen med et visst ubehag. For vi kjenner ikke pornoskuespillernes arbeidsvirkelighet. Vi hører noen solskinnshistorier, og noen ganske grusomme. Og uansett kan vi ikke vite hva som skjedde før og etter innspilling, vi vet ikke om alt var avtalt på forhånd, vi vet ikke om skuespillerne hadde noe reelt valg.

I teorien kunne porno ha vært en gylden mulighet til å utforske vår seksuelle horisont, men noen oppdragende effekt kan vi ikke påstå at mainstreampornoen har i dag. Et første steg i riktig retning vil være å begynne å snakke om porno. Skam gjør oss ingen tjenester, og her må NRK kjenne sin besøkelsestid. Allerede er de på god vei, og har begynt å føre diskusjoner om porno og bidra til seksualopplysning gjennom opplysningsprogrammer som Trekant og Newtons pubertetsserie. Statsporno vil være en naturlig videreføring av dette. I debatter avvises ofte spørsmålet om etisk og feministisk porno, til dels fordi debattantene diskuterer motstridende yttertilfeller. Men da NRK bestemte seg for å bestille en pornofilm til Trygdekontoret i vår, fant de et selskap som jeg med selvfølgelighet(!) antar oppfylte en viss etisk standard som de undersøkte før de bestilte filmen. Det finnes nemlig flere mindre produsenter som lager «etisk porno». Et eksempel på et slikt foretak er britiske Ethical Porn Partnership, som jobber for gjennomsiktighet i pornoindustrien og promoterer samtykkebasert porno. I en Guardian-reportasje om et annet slikt selskap, Dreams of Spanking, sier produsentene at alt pornobransjen trenger, er en kurator, og noen som kan gi forbrukerne et veikart for å unngå de «styggeste delene». Det er her NRK kommer inn i bildet, gjennom å kombinere forbrukermakt og statlige insentiver.

Dersom NRK begynte å kringkaste pornografi for fullt alvor, kan man tenke seg et scenario der man kan begynne å stille visse krav til produsentene via en nettside som sertifiserer etisk porno. En nettjeneste så forbrukervennlig at det vil være naturlig for seerne å oppsøke og dermed lønne seg for produsentene å få innpass på. Slik kan NRK fungere som et regulerende insentiv for etisk pornoproduksjon. En slik sertifisering vil grovt skissert måtte ha tatt hensyn til to ting: 1) Skuespillernes arbeidsforhold og 2) pornoens potensielle sosiale og kulturelle ringvirkninger. For det første må skuespillerne ha mulighet til å velge hvilke filmerde vil spille i. De må også ha visse rettigheter, som fast lønn og en trygg arbeidsplass, med en garanti mot at skuespillerne presses til å spille inn noe de er ukomfortable med. Ikke minst vil rekruttering av nye skuespillere måtte underlegges retningslinjer. Dette kunne man ha fulgt opp med en egen pornopatrulje etter LOs sommerpatrulje-modell.

For det andre: At pornofilmen er innspilt på visse premisser i skuespillernes virkelige liv bør også gjenspeiles i innhold, med et moralsk imperativ om at sex ikke må være amoralsk for å være fri; fri sex foregår mellom frie mennesker. Valget må stå i fokus med et krav om eksplisitt, aktivt samtykke mellom skuespillerne. En måte å håndtere det på kan være ved å gi skuespillerne rikelig anledning til å snakke om grenser før filming. Hvem sier at kommunikasjon både før og under akten ikke kan være sexy? Noen feministiske pornofilmer med litt «hardere» innhold viser noen ganger slike samtaler om fantasier og grenser før og etter sexscenene. En annen type krav kan være bruk av prevensjon. Et tredje eksempel er muligheten for å legge inn et aldersfilter (forutsatt at man endrer forbudet mot å distribuere porno til de under 18 år). Jeg ser også for meg et NRKs pornoråd som i likhet med Kringkastingsrådet delvis oppnevnes av Storting og regjering i tillegg til å hente inn erfarne representanter fra pornobransjen og andre analytikere og kjennere av sjangeren. Disse må ta stilling til spørsmål som «er det greit å vise pornofilmer med innhold som man ikke ønsker å utsette skuespillerne for, som simulering av vold?»

Fremfor å protestere mildt mot pornokulturens inntog, kan vi heller tenke oss at porno blir mer politisk korrekt, og at rommet for politisk korrekthet dermed også utvides. Dersom pornoen ble mer etisk ville kanskje «pornokulturen» også fått positive sosiale og kulturelle ringvirkninger i våre liv. Pornosjangeren er riktignok utopisk og sentrert rundt fantasier. Dette er et viktig sjangertrekk. Nisjepornoen viser at den like fullt kan være mangfoldig, i både dialog, skuespillere, legning og kjønnsrollemønstre.

Og selvsagt ville ikke NRK Voksenkanalen, som vi kunne ha kalt den, bli lagt til beste sendetid eller vært et tasteklikk unna Gullrekka på nett-TV. Om statskanalen er moden for å ta på seg ansvaret for å fungere som et slags pornografiens svanemerke er en annen sak.

Moralistisk, spør du så kanskje? Ja visst, må NRK i så fall svare; og dette i fullt samsvar med norsk lovgivning – og NRK Voksenkanalens formålsparagraf:

«§1.1 NRK Voksenkanalen skal forebygge overgrep innen pornoindustrien ved å bli en ledende aktør innen pornografikringkasting på nett. Kun sertifiserte pornofilmer fri fra tvang og overgrep i henhold til Straffeloven § 192 kan kringkastes. Det er NRKs grunnsyn at seksuell tilfredsstillelse skal kunne være en grunnleggende komponent i et vanlig menneskeliv, og anerkjenner pornoen som en del av dette, men at seksuell tilfredsstillelse aldri skal gå på bekostning av andre. NRK Voksenkanalen skal kringkaste filmer med varierte seksuelle uttrykk og fra ulike perspektiver.»

Artikkelen er hentet fra Fett #3 2015, som har pornografi som tema. Nummeret lanseres fredag 18. september. Fett er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.