Pasifisme og putinisme er blitt synonymt 

Tidsånden har det med å finne en vei inn, uansett hvor du vender deg. I slutten av januar ramlet den inn i den digitale oppslagstavlen til borettslaget jeg bor i. «Bli med i beredskapsgruppe», var tittelen på styrets oppfordring i Obos’ Vibbo-app. Etter at flere beboere hadde tatt «kontakt med styret i lys av økende urolighet internasjonalt og signaler fra myndighetene om beredskap i hjemmet», sa borettslagsstyret seg enig i at det var «behov for å utvikle en beredskapsstrategi». Fra nå av er vi alle hverandres beredskapsvenner i disse blokkene i Oslo sentrum, en enhet med en plan, bare sånn i tilfelle små grønne menn skulle krysse Grense Jakobselv og det kommer dronesvermer mot hovedstaden.

Gudene vet hva beredskapsgruppen skal diskutere, utrede og konkludere med. Men jeg kan tenke meg at dens første oppgave er å finne nøkkelen til bomberommene. Så må de kanskje rydde dem for sykler, tomflasker eller spindelvev.

Denne småsøte, men først og fremst gravalvorlige, henstillingen fra naboene var et tidlig eksempel på det som utover våren er blitt helt tydelig: Nå er hele det norske samfunnet i faktisk mental krigsberedskap, fra topp til bunn.

K-ordet

I et intervju med Dagens Næringsliv i anledning frigjøringsdagen 8. mai brøt statsminister Jonas Gahr Støre et av de største retoriske tabuene i de 80 årene som er gått siden freden i 1945: «Vi må igjen være forberedt på at krig kan ramme Norge». Jeg kvapp til da jeg leste det. Jo visst er det blitt mer enn hintet til i forsvarsmiljøer, blant mer haukete opposisjonspolitikere og i avisenes kommentarspalter. Men k-ordet, i statsministerens munn? Det er nye tider.

Støre, og så vidt jeg vet alle statsministere på denne siden av krigen, har helt bevisst ikke sagt lignende tidligere. Så hvorfor akkurat nå? Jo, det kan hende at statsministeren ser at befolkningen nå omsider er moden for – og har behov for – denne krigsalarmen fra øverste politiske hold. Det er mulig at den titansterke politiske konsensusen om å kaste alle pengene på norsk forsvars- og våpenindustri allerede har vent folk flest til tanken om at vårt fredelige hjørne av verden ikke nødvendigvis vil forbli slik for alltid. Kanskje alle stortingspartiene, fra Rødt til Frp, faktisk mente alvor med det svimlende store forsvarsforliket i fjor sommer. Statsministerens utspill har også et helt klart taktisk aspekt ved seg: Det ville vært synd å bruke 1611 milliarder kroner på Forsvaret de neste 12 årene uten at befolkningen var beredt til å ta våpnene i bruk. 

Heller ikke opposisjonen lot seg overraske, og det politiske etterspillet handlet ikke om at Støre med krig-kan-ramme-oss-utspillet kanskje skremte velgerne unødig. Det ble heller ikke ymtet frempå at det i en slik militariseringsspiral som vi er inne i, kan gå troll i statslederes ord.

Nei, hans politiske motstandere var mest opptatt av at Støre ikke hadde sagt k-ordet tidligere. Budskapet fra Sylvi Listhaug og Guri Melby var et «Velkommen etter, Jonas». I en VG-sak om utspillet stiller avisen spørsmålet direkte til leserne sine i en uhøytidelig undersøkelse som er like deler lettbent som den er morbid: Hvordan skal du forberede deg på krig?

Hauk og due, 1–0

For egen del er den umiddelbare ryggmargsrefleksen å avfeie spørsmålet med et «Nei, vil ikke». For krig er jo, og skal være, utenkelig, uansett hvor mange beredskapsbrosjyrer DSB måtte legge i postkassen eller de konstante påminnelsene om hvor uforutsigbar og krigersk vår store nabo er. Det sivilisasjonsmerket er verdt å holde fast ved.

Men dette synet utgjør et krympende mindretall. I fjor sommer svarte 55 prosent av spurte nordmenn at de «forventer en ny væpnet konflikt i Europa», mens over fire av ti av oss tror det er sannsynlig at en ny verdenskrig bryter ut i løpet av det neste tiåret. Det er ingen grunn til å tro at tallene har gått nedover siden den gang. Gradvis, gjennom årevis med en krig i Europa som virker å rykke stadig nærmere og et mildt sagt vaklende sikkerhetspolitisk reisverk rundt oss, er også nordmenn flest mentalt allerede nede i bunkeren. Der er faren og trusselen om væpnet konflikt et gitt premiss og «nei til krig» et utilgjengelig svaralternativ.

En uke inn i fullskala-krigen i Ukraina skrev statsvitenskap-professor Tore Wig en kommentar om det mentalitetsskiftet som av forståelige grunner inntraff lynraskt i Kyiv og Kharkiv i februar 2022. Der «lærer hipstere og IT-programmerere nå å lage molotovcocktails og skyte med maskingevær», skrev han, og argumenterte for at det samme sinnelaget burde hamres inn her hjemme: Norge må rustes for krig «kulturelt, mentalt og politisk». Uken etter skrev Morgenbladet-kommentator Lena Lindgren et svar der hun spurte om det er moralsk forsvarlig å sende ungdom i krig. Nei, mente hun, og la til grunn et prinsipielt sivilt krigstrass mot opprustingslogikken: «Å være mot krig er en kamp. Den krever en mental disiplin, også på hjemmefronten». Tre år senere er det ingen tvil om at den haukete realisten har nedkjempet den idealistiske duen og vunnet definisjonsmakten. For det gikk jo som Wig i sin tid ville: Nå er krigsmentaliteten hamret inn i den norske befolkningen. Det skal bygges bomberom i alle bygg, «totalberedskapen» har erstattet «det grønne skiftet» som sekkebetegnelsen alle sektorer vil defineres under i statsbudsjettprosessen og Høyre vil attpåtil ha våpenkurs for sivilister. Det er som om det er noe litt naturstridig å være «mot krig». For hva vil det egentlig si, i 2025?

Pasifismens paradoks

Den norske fredsbevegelsens problem ble satt ytterst på spissen da mikropartiet Fred og rettferdighet (FOR) dukket opp i Oslos bybilde denne uken. «Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina! Fredsforhandlinger nå!», sto det plastret på et utall plakater på T-banen. En slik stor kampanje koster flesk, antageligvis i millioner-klassen, men FOR nektet lenge å svare på hvem eller hva som hadde finansiert gildet. De færreste så plakatene uten å spørre seg om dette ikke kunne være en form for russisk propaganda. Tja, ble svaret utover i uken; velgjøreren viste seg å være en norsk betong-milliardær som både bor i og driver mye næring i Russland. Partiet profilerer seg også blant andre med en norsk professor med et uavklart forhold til Kreml og klippekort hos det statseide mediebyrået Russia Today. Konklusjonen etter Debatten på NRK på tirsdag, er at hele det pasifistiske ytringsrommet i praksis nå er okkupert av et knøtteparti med tvilsomme relasjoner til fremmede makter. De gjør det med andre ord ikke lett for hverken seg selv eller for anti-krigssaken som helhet.

Men selve budskapet på plakatene til FOR, om å stoppe våpenstøtte og jobbe for fredsforhandlinger – ned med våpnene! – har jo også vært fredsbevegelsens selvsagte, og historisk sett ukontroversielle, grunnsyn på væpnet konflikt i hele dens historie. 

Men et slikt prinsipielt nei til krig er ikke akseptabelt i en befolkning som opplever å være i krig. I boken Krig for evig fred skriver journalisten og historikeren Adam Hochschild om den europeiske arbeiderbevegelsen som i opptakten til første verdenskrig jobbet utrettelig på tvers av landegrensene for å hindre den gryende storkrigen. Så sent som i juli 1914 poserte tyske og franske sosialistledere med armene rundt hverandre mens «Krig mot krigen!» ljomet gjennom Brussels gater. Det var kun et par uker før og bare noen kilometer unna jordene der de samme arbeiderne i de fire kommende årene skulle drepe hverandre med stor iver. Hvem ellers skulle bemannet skyttergravene og beskytte hjemlandet?

I andre omgang med europeisk storkonflikt, i 1942, skrev George Orwell at det ikke er mulig å heve seg over eller forholde seg passiv til krigen «når man lever av mat som britiske sjømenn risikerer livet for å frakte». Dens logiske konsekvens er en enten er du med oss, eller så er du mot oss-tankegang, som forfatteren oppsummerte med maksimen om at «pasifisme er objektivt sett pro-fascistisk».

I et London med hakekors-kledde fly svirrende i luften, gir tankerekken mening. Da må man av ren nødvendighet slutte rekkene, og skaffe seg en stiff upper lip. Men det spesielle er at den samme dynamikken utspiller seg i dagens Norge, et land i fred. 

Krig i våre alles hoder

Dette utviskede skillet mellom pasifist og femtekolonist ble aller tydeligst dagen etter Jonas Gahr Støres krigsutspill. Da skrev Vagant-redaktør Audun Lindholm et Facebook-innlegg som fikk mange delinger og varm applus fra mange kjente stemmer i den offentlige samtalen om Ukraina-krigen. Det var en real harang mot den fredsbevegelsen han en gang regnet seg som en del av.

Fredsbevegelsen er i praksis ødelagt og infiltrert av russisk påvirkning, mener Lindholm. Den har dessuten en «råte på tankeevnen» og «er det mest foraktelige jeg har måttet forholde meg innen rammene av det norske demokratiet». Bredsiden hans har et orwellsk ekko: Pasifisme er objektivt sett pro-putinistisk.

Det er rene ord for pengene. Men anti-antikrigs-argumentet til Lindholm er også nedslående, først og fremst fordi fredstankens nåværende politiske umulighet er et klart symptom på at vi som samfunn er helt innstilt på at krig her hjemme er både sannsynlig og mulig – kulturelt, mentalt og politisk. Det er en helt ny tilstand for de aller fleste nordmenn som har levd hele livet i fred og fordragelighet, meg selv inkludert.

Også vi, når det blir krevet

Som del av den aller mest stridsdyktige demografien, «mann i 20-årene», har jeg alltid tenkt på meg selv som en slags pasifist i fredstid. Posisjonen er vel litt intellektuelt feig og en helt uforpliktende se-hva-som-skjer-holdning i tilfelle det utenkelige. Men jeg tror den også har vært helt gjengs for en generasjon som bare unntaksvis har trukket i militærgrønn uniform. Denne fredstidspasifismen er ikke prinsipielt ikkevoldelig, den tar tvert om innover seg at krig også jo kan skje på hjemmebane og at dette i så fall endrer alt. Da vil det i så fall stilles andre krav til hele befolkningen, men det vil kreves spesielt mye av unge menn. Glem ikke hvem som fikk utreiseforbud fra Ukraina på dag én i februar 2022 og som nå på fjerde året ligger i skyttergravene.

For det er litt personlig, det her. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å insistere på at vi ikke er på vei mot krig, uansett hva som skjer nede i bunkerne i det ganske land.