Aktuelt

Hva er den beste julefilmen?

Innovasjonsforskeren, religionshistorikeren og idrettsosiologen svarer.

Bruce Willis

I desember går det film på tv døgnet rundt her hjemme. Det er klassiske julefilmer som Tre nøtter til Askepott, Alene hjemme og Jakten på julestjernen, men også masse andre filmer som egentlig ikke handler om jul. Noen eksempler på sånne ikke-julete-julefilmer er Die Hard, Ringenes herre og Harry Potter. Jeg lurer på to ting: 1) Hvorfor ser vi alle disse ikke-julete filmene i julen? og 2) hva er egentlig den beste julefilmen, sånn fra en forskers ståsted?

Hilsen julefanatiker

Marte C.W. Solheim, innovasjonsforsker

Godt spørsmål! Julefilmar er føreseielege. Vi kjenner «plottet», og etter at Hugh Grant har tabba seg ut, eller familien innser at dei har forlate Kevin heime åleine, så oppstår det forviklingar, men så endar det heile godt til slutt. Grant får dama, og Kevin finn tilbake til familien. Kvifor ser vi då desse filmane for femtiande gong?

Det handlar nok i stor grad om nostalgi og nærleik som jula pakkar oss inn i, og som vi finn att i desse filmane. Det handlar nok i stor grad om å vende attende til filmar som gir ei spesiell kjensle, anten i form av eigne barndomsminne eller minner ein skulle ønske at ein hadde hatt. Kvifor ser vi då ikkje-julete filmar? Er det kan hende for å bryte med «rutinen»?

Som innovasjonsforskar så ser eg at innovasjon gjerne skjer der ulik kunnskap blir kryssa, og nettopp det å utfordre etablerte praksisar er eit gode for framgang. Eit konkret døme er då det walisiske rugby-laget byrja danse ballett. Som konsekvens oppdaga dei at det gav dei betre haldning og styrke, som igjen kan vere eit konkurransefortrinn når dei skal spele kamp.

No vil eg ikkje hevde det at å sjå Harry Potter eller Die Hard vil gje sjåaren betre haldning og styrke, men kan hende kan desse filmane bryte rutinen frå dei klassiske julefilmane. Eventuelt kan det handle om at desse filmane er dei som nett inngår i ein fast juletradisjon for nokre? Den ultimate julefilmen vil eg hevde er ein film som kan gje deg «den gode kjensla», anten om det er Harry Potter eller Love Actually.

Sjølv har eg og sonen min hatt ein fast førjulstradisjon, og det er å sjå A Christmas For Carol på Rogaland Teater (basert på En julefortelling av Charles Dickens), som i fornya versjon med ei kvinneleg Scrooge både vender framover og attende i tid og gjer tematikken aktuell for tida vi lev i (og har endra seg i løpet av dei åra skodespelet har vore oppsett).

Samstundes så held kjernen i historia fast, fundamentet til Dickens si forteljing, om kva som kan skape gode medmenneskelege relasjonar. Det handlar om tilhøyrsle – og det veit vi er viktig privat så vel som i arbeidslivet – gjennom å oppleve å bli sett, lytta til og få ein plass rundt bordet.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Eit godt spørsmål i desse tider, og eit eg sjølv møtte på julefilmfestival for nokre veker sidan, der nokon lurte på kvifor Meet me in St. Louis var på programmet. Svar: Det er her Judy Garland syng «Have yourself a merry little Christmas». Ganske tynt, med andre ord, og difor er det ikkje så overraskande at mykje fort kan bli ein jule(film)tradisjon.

Marte skriv heilt riktig at julefilmar er føreseielege, men eg trur ikkje appellen til dei ikkje-julete-julefilmane ligg i at dei bryt med dette. Tvert imot er Die Hard og Harry Potter like føreseielege som den mest tradisjonelle julefilm. Det er like sikkert at Harry vinn over Voldemort og at Brucern reddar dagen, som at Hugh Grant får dama til slutt.

Vidare har desse filmane eit enkelt og evig attraktivt plot, nemleg at det gode sigrar over det vonde. Anten det er Mordor eller terroristar som trugar freden, så er me sikre på at helten eller heltane (gjerne usannsynlege, som hobbitar eller ein foreldrelaus gut med briller) reddar verda til slutt. Nett slik den usannsynlege Askepott får prinsen, eller den litt plumpe assistenten frå Wandsworth får statsministeren.

I 2003 skreiv radioteater-nestor Nils Nordberg at påskekrim er ein ting fordi Noreg har lang påskeferie og krim er typisk ferielektyre. Krim er lett å lese, spennande og følgjer ofte føreseielege oppskrifter. Julefilmar, både med og utan juletema, gjer det same. Svaret her er dermed at dette er typisk feriefilmar, og me ser dei til jul fordi, vel, det er ferietid.

Frå dette resonnementet skulle den beste julefilmen vore ein film som køyrer trygt og svarer på alle klisjéane. Men som Marte er inne på, er dette sjeldan nok. En julefortelling ved Rogaland Teater endrar på (nokre) av rollefigurane, nett som Knut Risan sine mange røyster gjer Tre nøtter til Askepott til ei filmoppleving utanom det vanlege. Noko krydder skal der altså vere, men utover dette må eg halde meg til at smaken er som baken, og kva som er den beste julefilmen veit du dermed sjølv best.

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Kjære juliefanatiker, du spør hvorfor så mange ikke-julete filmer er populære å se i julen, og du nevner Die Hard som et eksempel på dette. Det er jo en brannfakkel uten like. Internett er fulle av memer med argumenter for og imot Die Hards julefilmkvaliteter. Men uansett hvilken Die Hard-fløy man befinner seg i, så endrer ikke det svaret mitt på det første spørsmålet ditt: Jeg aner ikke hvorfor vi ser de samme filmene (både julete og ikke-julete) i jula. Det er jo på grensen til galskap, egentlig.

Både Marte og Nils trekker frem forutsigbarhet som en viktig grunn. Det gjør bare saken enda mer ulogisk for en idrettsforsker. Grunnen til at folk er så fanatisk opptatt av sport, er jo nettopp at resultatet er uforutsigbart, man kan aldri helt vite hvem som vinner kampen. Altså er idrett og julefilmer populære av helt motsatte grunner. Merkelig!

---

UKENS SPØRSMÅL

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Hvis man kjøper dette argumentet om forutsigbarhet, så vil jeg slå et slag for Hallmarks julefilmer som de ultimate julefilmene (nå er vi over på ditt andre spørsmål). Bare i 2021 har Hallmark produsert 41 julefilmer, og de har holdt på i over 20 år, så det er mye å velge i her. Likevel har det egentlig ingenting å si hvilken Hallmark-julefilm du velger å se, fordi historien og karakterene er de samme i alle filmene.

Hovedkarakteren er en pen kvinne som bor i storbyen. Hun har en fabelaktig karriere, en kjekk og fremragende kjæreste, og hun er generelt strålende fornøyd med livet sitt. Så, plutselig, skjer det noe som gjør at hun må reise hjem til tettstedet hvor hun vokste opp, rett før jul. Kjæresten kan ikke reise hjem med henne, han må jobbe i storbyen. Når hun kommer hjem blir hun involvert i å arrangere bygdas juletrefest, og her møter hun en lokal kjekkas. Den lokale kjekkasen er ofte en alenefar. Moren til barna er selvsagt død, det finnes ingen skilsmisser i Halllmark-julefilmenes univers. Barna har heller ingen traumer etter å ha mistet sin mor, men blir like forelsket i filmens hovedkarakter som far. Med hjelp fra sine barn viser den lokale kjekkasen hovedkarakteren the true meaning of christmas. Hovedkarakteren lærer da at veien til et lykkelig liv er å droppe karriere og kjæreste i storbyen til fordel for å dyrke familieliv på bygda sammen med den lokale, kjekke, alenefaren. Altså et herlig moraliserende budskap forkledd i julefarger: Som kvinne tror du kanskje du er lykkelig med fremgangsrik karriere i storbyen, men du lengter egentlig etter å si opp jobben og bli husmor på bygda.

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Aktuelt