Som for så mange andre var det eit sjokk å vakne til russisk invasjon av Ukraina torsdag 24. februar. Og det held berre fram, trass all erfaring og all moral som seier at det er feil. Difor må eg spørje: Kvifor krigar menneske?
Helsing vonbroten
Haley De Korne, språkforsker, førsteamanuensis i flerspråklighet ved Universitetet i Oslo
Den bibelske historien om Babels tårn antyder at mangel på et felles språk fører til splittelse og konflikt. Som fortellingen sier, jobbet mennesker harmonisk sammen med ett felles språk, til de ble straffet ved å bli delt inn i grupper som ikke kunne forstå hverandre og deretter spredt ut i forskjellige samfunn rundt om i verden.
Å overvinne språklige forskjeller og å forene seg gjennom ett felles språk har vært et ideal gjennom århundrene for flere. På 1870-tallet, i det som da var en del av det russiske imperiet (nå Polen), utviklet L.L. Zamenhof esperanto, et kunstig språk ment å være lett å lære og å fungere som et internasjonalt lingua franca. Han håpet at et slikt kommunikasjonssystem ville fremme globalt fellesskap og gjøre slutt på krig. Men selv om esperanto har tiltrukket seg kontinuerlig interesse og støtte fra mange verdenshjørner, har det aldri blitt det universelle kommunikasjonsmediet som Zamenhof så for seg.
Ville imidlertid et slikt universelt språk løse menneskelig konflikt? Selv om det er mange eksempler på kriger utkjempet langs språklige grenser, er det dessverre også mange eksempler på voldelig konflikt blant grupper med et felles språk. Den amerikanske borgerkrigen, «the Troubles» i Nord-Irland og folkemordet i Rwanda er alle eksempler på vold blant grupper som deler språk. Ukrainsk og russisk er beslektede, om enn forskjellige, slaviske språk, og mange ukrainere kan russisk på grunn av Russlands dominerende tilstedeværelse i regionen.
Selv når to grupper deler ett språk, er potensialet for misforståelse alltid til stede. Det den som snakker har til hensikt å formidle, er ikke alltid det lytteren tar til seg, som de fleste av oss har opplevd i hverdagen. Dessuten påvirker lytterens holdninger til visse egenskaper ved den som snakker (som kjønn, hudfarge, klasse osv.), tolkningen av det de hører. Selv innenfor et språksamfunn filtreres våre forståelse gjennom sosiale fordommer.
Media og politiske ledere er med på å skape slike fordommer. Hvis en leder beskriver interaksjonen med et medlem av gruppe X som «fiendtlig», er det kort fra dette engangsadjektivet til substantivet – snart er en slik person «en fiende». Og så blir det bestemt – «fienden». Det er altfor lett for samfunnets sterke stemmer å kategorisere noen mennesker som «andre», enten det er av språklige, økonomiske, kulturelle, religiøse eller andre grunner.
Språklig mangfold forårsaker ikke krig, og enspråklighet er dessverre ingen sikkerhet for universelt fellesskap. Samtidig kan makthaveres omtale av «den andre» bidra til å skape fordommer og til å føre videre til et verb, til en handling – å krige.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Dei aller fleste religionar tar sterk avstand frå å drepe. Frå hinduistisk vegetarisme og buddhistisk ikkjevald, til bodet om å ikkje slå i hel i jødedom og kristendom. Vers 5,35 i Koranen slår fast at den som drep eit uskuldig menneske, vert rekna som den har drepe heile menneskeslekta. Likevel veit me så altfor godt at det har vore krig og ufred til alle tider, mange der religiøse institusjonar eller rørsler har vore pådrivarar.
Bhagavadgita, ei av dei sentrale heilage skriftene i hinduisme, tek mellom anna opp nettopp dette. Prins Ardjona, som er den største krigaren i landet, vegrar seg mot å kjempe mot slektningar som har gått til krig for å ta makta frå familien hans. Ardjona sin familie er dei rettmessige herskarane, men prinsen ser føre seg blodbadet som krigen vil føre til og tvilar.
Då visar guddomen Krishna seg for han, som vognføraren hans, og seier at Ardjona som del av krigarklassen pliktar å kjempe. Me har alle ulike roller i verdsordninga, og krigarar som Ardjona si rolle er å kjempe for å halde på rettferd og orden.
Prinsippa om rettferdig krig i vestlege land blir rekna å ha starta med kyrkjefaren heilag Augustin, som likeins skriv at krig kan vere rett og naudsynt om det er i forsvar og/eller for å utføre Guds vilje. Sjølv om krig fører til store lidingar, så kan det òg vere ei synd å ikkje gjere noko når ein står overfor stor urett. Med tida har der komme ulike kriterium som ein no kan legge til grunn for å påberope seg ein rettferdig krig.
For nokre veker sidan peikte statsminister Jonas Gahr Støre og fleire andre på forteljinga Putin hadde med då han kunngjorde invasjonen av Ukraina som særleg skremmande. Den russiske presidenten trekte liner frå andre verdskrigen og Sovjet, og måla ukrainske styresmakter som eit illegitimt og nazistisk styre som Russland no skal frigjere Ukraina og landområde som er historisk russiske, frå.
Her skapar Putin ei forteljing om ein rettferdig krig og forsøker å vinne fram med denne både innan- og utanlands. Slik kan han, som andre før han, omgå grunnleggjande religiøse påbod og allmenn moralkjensle.
Bjarte Aarmo Lund, kjemiker
Få felt i kjemien er mer fryktet av studenter enn termodynamikken, og i en tid med mye frykt er det kanskje ikke der en forventer å søke trøst. Likevel vil jeg gi det et forsøk.
Termodynamikkens tre lover som beskriver likevekter er (grovt forenklet) disse:
- Hver reaksjon har en tilsvarende motreaksjon.
- Graden av uorden i et system vil alltid øke.
- Ved det absolutte nullpunkt (-273℃) skjer det ingen ting.
Vanligvis anvendes termodynamikkens lover på kjemiske likevekter, men i møte med det ukjente og utrygge føles det godt å gripe etter noe vi kan.
Det den første loven formulerer, kjenner vi definitivt mye på i krig. Det er uendelig med smerte, og den peker i alle retninger. For hvert angrep kommer det et motangrep, fra den ene eller den andre parten. Kanskje det kan hjelpe oss å se hvordan konflikter mellom land bygger seg opp? Uten å ta ansvaret fra den angripende parten, kan vi erkjenne at det ikke skjer i isolasjon.
Den andre loven virker direkte deprimerende: Skal alt virkelig brytes ned? Vil det virkelig fortsette å bli mer uorden og kaos i verden? For den andre loven er det heldigvis en viktig forutsetning som ikke gjelder for oss: Termodynamikkens lover gjelder kun for lukkede systemer, og vi lever i en verden med potensial for åpenhet. Vi kan samarbeide på tvers av landegrenser og kontinenter. Vi sitter på uante muligheter og kan alltid hente ny energi utenfra til å bygge orden lokalt. Derfor vil jeg med denne refleksjonen fra termodynamikken invitere til fortsatt internasjonalt samarbeid og økt åpenhet.
Den tredje loven er kanskje ikke så veldig hjelpsom til denne situasjonen hvis vi tolker den bokstavelig. Vinteren blir nok ikke så kald i år at vi kan forvente at krigen bare fryser over. Men utvilsomt ville det vært bedre om partene holdt hodet kaldt og gjorde rasjonelle vurderinger fremfor å la seg styre av følelser og begjær. Det tror jeg de fleste av oss har kjent på når vi er sinte.