Eg er vestlending og som vestlendingar flest er vatn og bading noko eg held meg unna så lenge temperaturen (på vatnet) held seg under 20 grader. Som vil seie at eg stort sett held meg unna. Men no er her så mange austlendingar og andre omkring meg som stuper uti i alle slags temperaturar, så eg byrjar å tvile og forsøker meg utpå. Men kvifor er det så himla kaldt?
Helsing identitetskrise
Haley De Korne, språkforsker
Kjære vestlending,
Jeg måtte svare på spørsmålet ditt fordi jeg kjenner meg igjen i det. Jeg kommer fra enda lengre vest enn deg (det vil si på den andre siden av Atlanteren) og har også pleid å være treig til å begi meg ut i kaldt vann.
Men! Vanene mine endret seg når noen østlendinger her i Norge fikk meg til å forelske meg i vinterbading (eller rettere sagt, vinter-hopping-inn-og-ut-av-vannet-veldig-raskt – det er ikke så mye svømming på meg jeg, må innrømme). Som med vanene har følelsen min for hva som er «kaldt» eller «svømbart» også endret seg.
Det finnes ulike temperatur-normer i ulike deler av verden. Det som regnes som en deilig varm sommerdag i Sør-Norge, hvor folk setter seg ute i parken i badedrakt eller mindre, er kjølig for de meksikanske kollegene mine, som heller ville tatt en genser på seg.
Det samme gjelder for vanntemperaturer. Om du ønsker at vannet ikke er så veldig kaldt, er en strategi å justere normen din mot normen i den eksotiske østlandskulturen du befinner deg i - det vil si å tenke at hvis vannet ikke er frosset stivt, går det an å ta seg inn i det.
I sosialantropologi er begrepet «forestilt fellesskap» (imagined community) ofte brukt for å kaste lys over hvordan individer plukker opp vaner eller normer rundt seg, identifiserer seg med disse normene, og dermed også blir med i et felleskap eller samfunn. Det skjer i fellesskapet vi vokser opp i, men det kan også skje på nytt gjennom hele livet om man av en eller annen grunn flytter på seg. Det kan føles som en identitetskrise, men det er en naturlig følge av å bli eksponert for ulike levemåter og ulike normer rundt seg.
Det er opp til deg om du ønsker å justere egne normer (og vaner) eller ikke. Når vi flytter, kan vi møte normer vi absolutt ikke ønsker å plukke opp, samt normer vi synes kan være berikende. Siden vi har mye ikke akkurat varmt vann rundt oss i Norge, er det kanskje lurt om du kan se på det som «forfriskende» i stedet for «kaldt».
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Gode vestlending, helsingar frå ein annan vestlending med badebesvær. Vel er fjordane det vakraste som finnes, men dei er så altfor djupe og regnet gjer det vanskeleg å skilje mellom landjorda og sjøen uansett.
Men samfunn, omverda og ikkje minst badeglade born krev sitt, så her må me bite tennene saman og finne måtar å motivere oss sjølve ned i kuldegyset. Ein kan peike på fleire forslag, men eg vil føreslå ei anna vestnorsk paradegrein: skam og skuld. Den lukkast best som arbeider ut ifrå det hen kjenner.
I ei lett omskriving av Weber sin Den protestantiske etikk, kan ein seie at vestlandet dei siste hundreåra har vore prega av Den vestnorske pietisme. Kort oppsummert seier frelseslæra her at dommen tilhøyrer einast naboen, og dette har i tur ført til eit samfunn og ein økonomisk modell prega av orden, plikt og skam.
(Faktisk er vestnorsk pietisme så grunnleggjande dennesidig at den lev godt vidare i sekulære samfunn. Dei naudsynte grunntilhøva synes heller å vere små fellesskap, tronge fjordar og enda trongare sinn.)
Frå denne rike tradisjonen, kan me til og med seie kulturarven?, kan du hente gode skam-relaterte motivasjonar; tenk kva dei rundt deg vil tenke, om du ikkje badar; kva ville bestefar tenkt om han såg at du ikkje badar; kva seier det eigentleg om deg som person at du ikkje badar; kva slags sveklingar er det som ikkje badar.
Her er tallause høve, og ein kombinasjon av fleire er gjerne best. Eg skriv frå erfaring.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Bjarte Aarmo Lund, kjemiker
Hvorfor er vannet så himla kaldt?
Det har en enkel fysisk forklaring. Vann er nemlig den væsken med høyest varmekapasitet, altså kreves det mer energi for å varme opp vann enn noen annen væske. Så selv om det er varmt i lufta, tar det lang tid før vannet varmes opp.
For å gjøre det hele vanskeligere er det jo lufta som varmes fortest opp, men gasser (som lufta er) har generelt liten evne til å overføre varmeenergi. I motsetning til gasser har vann også fenomenal høy varmeledningsevne, slik at du også veldig fort kjøles ned av å gå ned i det unektelig kjølige vannet. Så det er en fysikalisk kjemisk forklaring på hvorfor badevannet er så kaldt.
Vi kan også se på det i et biokjemisk perspektiv. Vi kjenner kulde fordi vi har nervefibre som er sensitive for temperatur. Nervefibrene er spredt utover kroppen, og de aktiveres av veldig små endringer. Om huden din kjøles ned bare én grad, er det nok til at det oppleves som kjølig.
Etterhvert som temperaturen på huden nærmer seg 15℃, går det over til en følelse av smerte. I nervefibrene sitter det ione-kanaler som lar mer kalsium slippe inn i cellen når temperaturen faller, og det starter signalene som lar oss oppleve kulde som kjølig. Den kjølige følelsen av mentol fungerer faktisk på samme måte, ved å aktivere disse ione-kanalene.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no.