Kjære forskere, jeg er en forsker som stadig oftere føler at jeg ikke har tid til noe som helst, og aller minst sammenhengende tid til å skrive. Men i det siste har jeg tenkt mer og mer på at det finnes et smutthull: Hvis jeg sier at jeg er syk på rett tidspunkt, kan jeg få flere dager sammenhengende arbeidstid! Jeg kan slippe å reise på idiotiske «kick-off» på dyre hoteller langt unna allfarvei, og jeg kan forske. Samtidig skal man vel ikke lyve. Mitt spørsmål til dere er rett og slett: Når er det lov med en hvit løgn i forskningens navn? Jeg lyver riktignok til arbeidsgiver, men paradoksalt nok er målet nettopp ... å jobbe.
Hilsen deltidsforskende
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Det første eg må tenkje på når eg les spørsmålet ditt, er Janne S. Drangsholt sin eminente trilogi om førsteamanuensis Ingrid Winter, der me i kvar bok får vere med på instituttsamling på eit hotell som ligg om lag ein times køyring unna, med gruppearbeid på møterommet «Sjøsprøyt» og ein uendeleg straum av oppskoren kiwi. It’s funny cause it’s true.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Som ung forskar har eg ikkje opplevd akademia før new public management, men eg har inntrykk av at seminara, rapportane, strategimøta, interne utlysingar, fellessamlingar og alt anna kjem frå at leiinga (både på institusjonane og hjå styresmaktene) ønskjer tettare styring, slik at dei kan vise handlekraft og sette i gang nye strategiske satsingar. Gjerne annakvart år.
I møte med dette må eg innrømme at ein del av meg tenkjer: Ja vel, lat dei styre. Eg likar oppskoren kiwi og ingenting er lettare enn å hoppe akkurat så høgt som leiinga ønskjer. Det forsvinn rett nok mykje tid, men det må leiinga vere klar over. Dei får i alle fall tydeleg beskjed om det i dei tallause medarbeidarundersøkingane me stadig svarar på.
Samstundes skriv eg dette med eit visst ubehag, for denne haldninga liknar til forveksling på ansvarsfråskriving. Om ikkje me gjer vårt for å sikre god forsking, kven skal då gjere det?
Så er spørsmålet ditt om du kan ty til løgn for å gjere dette, og her må eg diverre melde at religionshistoria svarer nei. Trass alle moglege gode intensjonar gjentek religionane igjen og igjen at ein ikkje skal fare med løgn.
Men fortvil ikkje, kanskje frelsa ligg i nettopp å vere ærleg og å mane til ansvar? Mange institutt, universitet og høgskular har til dømes allereie bestemt seg for å kutte i reiser, og her på UiA er eit nytt prinsipp at me ikkje skal reise for å ha interne møter.
Om me slik kan (forsøke å) ta ansvar for klimaavtrykket, kan me håpe at det er mogleg å oppmode til fornuft òg på andre område. Det er fine møterom på universitetet òg, og eg kan skjære opp kiwi.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
I motsetning til alle de store religionene er ikke alle i idrettens verden enige om at juks og bedragri er noe en bør holde seg unna. I alle fall ikke om litt juks og tjuvtriks kan gi konkurransefordel og nye glitrende medaljer av edelt metall. Overført til akademia er det vel få ting som gir større konkurransefortrinn enn uforstyrret forskningstid?
Juks i idretten kommer i mange former. Fra systematisk og alvorlige dopingskandaler til mindre idrettspsykologiske triks for å psyke ut motstanderen. Idrettsfilosofen Joseph D Lewandowski skriver for eksempel i boken On Boxing om hvordan boksere gjør alt de kan for å skjule at et slag fra motstanderen er hardt og smertefullt. De retter seg heller opp og trekker på skuldrene som om de sier «Var det alt du har å komme med?» Din hvite løgn er vel av samme alvorlighetsgrad som slike små idrettspsykologiske triks som Lewandowski beskriver. Det er ikke like alvorlig som storskala doping-juks, dermed risikerer du lite ved å lyve om å være syk for å slippe idiotiske «kick-off».
Alle vet at for å nå toppen (både idrettslig og forskningsmessig) må man karre til seg alle fordeler man kan. Her gjelder det altså å være så egoistisk som overhode mulig. Tenk på deg selv. Ditt eget opplegg og hva som gagner deg. Drit i kollegene dine, de utgjør den svake delen av laget her. Du er stjerna og du har ikke tid til å hjelpe kolleger på kjedelige seminarer om du selv skal bli verdensmester i forskning. Målet er tross alt å vinne, ikke å få nye venner eller skape godt arbeidsmiljø. Det kan de mindre begavede på fakultetet gjøre, de som har tid til å koke kaffe, tømme oppvaskmaskinen, arrangere faglige seminarer, sitte i komiteer og alt det andre akademiske husarbeidet.
Er det en ting idretten har lært oss, så er det at konkurranse er sunt og bygger karakter. Du gjør de andre en tjeneste ved å fokusere på deg selv, de vil forstå at dette er nødvendig for å bli superforsker. Andre vil følge i ditt spor, og snart er det ingen på arbeidsplassen din som gidder å koke kaffe, kutte kiwi eller arrangere faglig aktivitet.
Marte C. W. Solheim, innovasjonsforsker
Skvisen mange forskarar kjenner på er kjent,
stemninga kan bli betent!
Forskarar jobbar mykje meir enn den tilmålte tid,
det kan vere drive av indre og ytre press, og skape misnøye og splid!
Forskarar må levere på ulikt hald: undervisning, forsking, rettleiing, samfunnskontakt og anna,
og å reise på det ein tenkjer er heilt vekk-kasta bruk av dyrebar tid: ja, då kan ein kjenne seg forbanna!
Til dømes kan «team-building» med rafting og rappellering for somme virke bra,
men har ikkje alltid dei effektane ein tenker dei skal ha.
Eller at ein kjenner seg i ein vanskeleg situasjon,
når artikkelen/sensuren/anna krev merksemd, og ein må dra på tre-dagars tur til eit hotell i Son.
Men lyging er aldri svaret,
då kan du lett gå i baret!
Fattig trøyst, men du er ikkje åleine – det tilsette lyg mest om,
er at dei er sjuke – når dei berre lest som!
Eller at dei faktisk kjenner seg slitne og stressa,
men ikkje tør seie til sjefen at dei føler seg pressa!
Samstundes så syner forsking at vi vinn på interaksjon med andre,
men at vi trur sjølv at det er vekk-kasta tid og at vi kan oss sjølve klandre:
For at vi drog på ein «kick-off» som vi trudde var bere tull,
og så viste den seg å vere heilt gull!
For saman med andre kan vi strekke vår kunnskap om oss sjølv og andre,
gjennom læring som er forma av konteksten og som let tankane våre vandre.
Det er freistande å kome med eit råd din veg,
kva om du seier til sjefen det som opptek deg?
At du kjenner på at du kunne ønske at du fekk meir tid til å få ned orda på papiret,
så kanskje det kunne vere ein post på neste treff: tid til å samhandle, og til å skrive?