Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system stiller vi i denne spalten det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no.
Simen Ådnøy Ellingsen, fysiker
Pussig du spør, for i all ubeskjedenhet har jeg litt peiling på dette. Fra et fysikkperspektiv, vel å merke! Det er garantert sosiale årsaker involvert her også. Et kjapt bildesøk viser at andunger også tidvis svømmer i en klynge, som når knøttelaget til Andeby FK springer som en sverm etter fotballen.
Men det finnes en fysisk fordel ved å svømme pent på rad i akkurat passe avstand, nemlig at andungene kan spare en hel del energi. Det har de antagelig lyst til. Svømmere og syklister kjenner jo godt fordelen ved å ligge i «dragsuget» bak noen. Så også ender, men andemors plan går lenger enn som så!
Her handler det om bølgene endene lager. Det koster nemlig mye energi å lage det vakre V-formede bølgemønsteret du ser bak fartøy, i dette tilfellet formasjonssvømmende fugler. Faktisk går omlag halvparten av drivstoffet til havgående skip til å lage disse bølgene!
Kort oppsummert oppnår endene at familien bruker minst mulig krefter på å lage bølger, og at det er andemor, ikke ungene, som drar nesten hele lasset.
Andungen rett bak mamma er mest heldig – den reneste fetter Anton! Den kan nemlig surfe på mammas hekkbølge, sånn som surfere gjør når de utnytter «nedoverbakken» bølgen lager. Bak Anton skjer imidlertid noe enda stiligere: Når alle svømmer på rekke med akkurat én bølgelengdes avstand til den foran, lager andefamilien bølger som om de var ett sammenhengende skrog, ikke mange individuelle kropper. (Religionsviter Nils Hallvard vil nok si at endene fremfører lignelsen om Moderen og Bølgen og den Heldige And, for å minne oss om Første Korinterbrevs kapittel 12. Neida.)
Kanskje har du lagt merke til at en del større skip har en «kul» i baugen, og har lurt på hvorfor? Poenget med kulen er å redusere bølgene skipet totalt sender ut. Bølgene fra kulen slår akkurat ut en del av de fra selve skroget, og skipet kan spare 5–10 prosent drivstoff. Ved å ligge i akkurat rett avstand til hverandre er hver andungene en slik «kul» for nestemann i køen. Men andungene gjør det mye, mye bedre: De reduserer bølgene sine til så godt som null!
Prinsippet kalles destruktiv interferens – du kjenner det trolig best fra lydkansellerende hodetelefoner. Bølgene fra andunge 1 slår ut de fra andunge 2, de fra nummer 2 slår ut de fra nummer 3, og så videre. Andemors bølger sendes elegant bakover i rekka og dukker først opp lengst akter, bak stjerten til siste svømmer. Dette fungerer bare så lenge ungene holder rett avstand.
En studie om akkurat dette spørsmålet (Yuan et al., Journal of Fluid Mechanics 2021) vant i fjor en såkalt ig-nobelpris, en pris for forskning som gir deg både noe å smile av og noe å tenke på.
Parallelt med den prisvinnende artikkelen lanserte forskningsavdelingen i den amerikanske marinen planen om å utvikle et «havtog» (sea train) av minst fire ubemannede fartøyer som følger etter hverandre etter nøyaktig samme prinsipp. Naturen har inspirert mange tekniske nyvinninger, nå også andemor! Marte, du er innovasjonseksperten: Kanskje det finnes forskning på det? Zoo-novasjon? Meget attraktivt, for mens innovasjonskonsulenter gir meget dyre råd, er dyreråd gratis. Her er også en gyllen mulighet for forskningsformidling til barn: På eventyr med Petter «Smart» Sprett og Reodor Elgen!
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Som det står skrive på tusen klokkestrengar, og ikkje minst har vore innprenta på fleirfaldige bornesinn, så skal du heidre mor di og far din, og tidenes julesalme slår fast at slekt skal følgje slekters gang. Religionsfilosofiske tradisjonar som seier at naturen, som Guds skaparverk, speglar Guds orden, vil seie at andeungane på rekke stadfestar desse prinsippa.
På mange vis har slik (tradisjons)kristendom blitt med inn i norsk kultur, med korpsklassikaren «At far min kunne gjera» og Jantelov. I barne-tv på nittitalet lærte me om faderleg autoritet og knuste bornedraumar i kjenningsmelodien til Jul i Skomakargata: «Jeg tror du blir skomaker, jeg, slik faren min før meg.» Det er berre å krøke seg saman og halde rekka.
Men kva med ungdomsopprøra, kan ein spørje. Kva med etterkrigstida sine tallause klassereiser? Og dei har unekteleg eit poeng. Medan Skomakargata er teke bort i Dyreparken i Kristiansand, er det rebellar som Pippi Langstrømpe og Albert Åberg som er igjen på barne-tv. Har endene rett og slett ikkje følgd med i dei siste tiåras kulturelle utvikling?
Ei rekke, ei rett linje, er jo eit kjenneteikn på modernismen med sin rasjonalitet og geometriske figurar. Medan postmoderne idear bryt med dette og søkjer alternative formar og prinsipp.
Blant desse alternative prinsippa kan ein godt finne familie og slekt, og det er mange forkjemparar for såkalla tradisjonelle verdiar som finn seg godt til rette innanfor det postmoderne opprøret mot fornuft og effektivitet. Ironisk nok, kan ein tenkje, men det passar jo også godt med postmodernismen.
Så kvifor då denne rekka av andungar? Kanskje følgjer dei andemor sin beinharde disiplin, eller kanskje byggjer dei mellomandelege (orsak, eg kunne ikkje styre meg) relasjonar med mor og søsken, som grunnlag for vidare kontakt og sjølvforståing framover i livet? Eg veit ikkje. Men for å ta med kritiske perspektiv heilt på slutten kan ein spørje om det me alle har lurt på frå starten av: Kor er far?
Marte C. W. Solheim, innovasjonsforsker
Sosiologen Everett Rogers hevda at det er fem hovudelement som påverkar spreiing av ein ny idé: det er sjølve innovasjonen, brukarane, kommunikasjonskanalar, tid og eit sosialt system.
Dersom innovasjonen er for kompleks og vanskeleg å bruke, så tek det lengre tid før den vert nyttegjort av brukarane. Då er det for mange brukarar fort tryggare å følgje dei spora dei kjenner frå før av. Det kan handle om økonomi, nokre gonger kan det dreie seg om vane, og at det er vanskeleg å bryte ut av kjende mønstre.
Som den gongen då eg som student ved Høgskulen i Volda stod og trippa sveitt på trykkeriet. Eg skulle levere ei eksamensoppgåve, og eg stod der med disketten i handa, klokka galopperte mot fristen, og på trykkeriet kunne dei ikkje handtere denne innovasjonen frå fortida. Då forstod eg at det var på tide å gå ut av diskettens rekker. Det var openbert ein fordel å byte til det dei fleste nytta.
Med disketten var eg ein kolossal etternølar. I mitt forskingsfelt snakkar vi gjerne om ulike kategoriar av brukarar av innovasjonar: innovatørar, tidlege brukarar, tidleg fleirtal, seint fleirtal og etternølarar. Skal ein innovasjon overleve, så må det vere nok brukarar, ein sokalla kritisk masse, og denne ligg ein stad mellom tidlege brukarar og tidleg fleirtal.
Sosial kapital er viktig for at innovasjonar skal spreiast. At medlemma i eit sosialt system oppfattar at ein innovasjon har ein fordel, er positivt knytt til adopsjonsraten. Adopsjonsrate er den relative hastigheita ein innovasjon vert «adoptert» i av medlemma i eit sosialt system. Mykje handlar om å observere og lære i trygge omgjevnadar.
Andemora sin jobb er å la ungane få lære gjennom observasjon, før dei kan stå på eigne bein. Så er det med andungane og observasjonene som med disketten, at i takt med omgjevnadane så vert ein sjølv også endra. For så stor lukke som det endte opp med å bli, drøymde aldri den stygge andungen til H.C Andersen.