Kjære forskere, hvorfor er det så sinnssykt vanskelig å slutte og sammenligne meg og mitt liv med de rundt meg når jeg rasjonelt sett forstår at det aktivt bidrar til å redusere livskvaliteten min..? Vennlig hilsen oppgitt homo sapiens
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no.
Aksel Braanen Sterri, filosof
Det er lett å tenke at vi sammenlikner oss med andre fordi vi scroller for mye på sosiale medier. Men når noe er skikkelig vanskelig å slutte med - og andre også sliter - tyder det på at noe mer grunnleggende kan ha skylda, som dine foreldre og deres foreldre og så videre.
Jeg tror vår manglende evne til å slå oss til ro med egen utilstrekkelighet er programmert i genene våre fordi en sensitivitet til statusforskjeller hjalp våre forfedre å utmanøvrere sine konkurrenter på det prehistoriske datingmarkedet.
Det er ikke så mye du får gjort med det, men det er ikke sikkert du bør det heller. Hvis folk bedømmer oss relativt til andre når de vurderer om de skal bruke ressursene sine på oss, bør du være glad du greier å fange det opp. I den forstand er ikke vår situasjon er så annerledes enn våre forfedres.
Det er likevel egenskaper ved samfunnet og fantasien vår som byr på problemer. Én er at det er for mange andre å sammenlikne seg med. Våre forfedre hadde 150 personer å holde styr på, mens vi har millioner, om ikke milliarder. Du gjør nok ikke klokt i å sammenlikne deg med alle sammen.
Vi bør også slutte å sammenlikne oss med fabeldyr, som innehar intelligensen til din smarteste bekjentskap, omtanken til din mest omtenksomme venn og utsende til den peneste personen du kjenner. Når vi ser disse kimærene for det de er, reduseres kraften deres.
Og selv om vi nok ikke blir kvitt tendensen til sammenlikning, kan det likevel være lurt å forsøke å begrense dens eksesser ved å logge av sosiale medier og tilbringe tid med gamle venner. Gamle venner minner oss på at folk liker oss på tross eller til og med på grunn av våre tilkortkommenheter.
Simen Ådnøy Ellingsen, fysiker
Dette var ikke akkurat et fysikkspørsmål, men jeg prøver. I fysikken er alt relativt, som Einstein sa. Alle meningsfulle mål på ting må være i forhold til noe annet, og «mye/stor/liten» gir ikke mening i absolutt forstand, bare «mye/stor/liten i forhold til noe annet». Det er fysikkens natur å alltid sammenligne ting med andre ting.
(Ett unntak er kanskje lyshastigheten i vakuum: c. Den er vel rett og slett «høy», for c er så fort det går an. Ingenting som veier noe, kan nå farten c. Partiklene i akseleratoren i Cern når 99.999999 prosent av c, men for å nå 100 prosent trengs uendelig energi - all energi i universet er ikke nok! Så c er rett og slett fort!)
Matematikken bruker en del ja/nei-spørsmål (logiske operatorer på fint). De vanligste er «større enn» (>), «er lik» (=) og «mindre enn» (<). Er Per høyere enn Turid? Ja eller nei, enkelt og greit. Men hva med: Er Pål høy? Svarer du «ja», er det nok fordi du ubevisst sammenligner Pål med en målestokk for «høy» som for deg er selvsagt. Den vanligste høyden blant norske menn er rundt omkring 180 cm, så om Pål er 195 cm, tenker vi nok at han er «høy». Men Pål er trolig ikke høy i forhold til selv en utypisk kortvokst sjiraff. «Høy» alene gir ikke egentlig mening.
Trøblete blir det jo med kvalitative utsagn. Er du penere enn Pia? Tja… ettersom hvilken viter du spør, er svaret kanskje «Det kommer an på», «Feil spørsmål!», «Vent litt, jeg må ta på meg brillene», eller «Definér pen!». Eller «Vel, ifølge Aristoteles ...», men da må du løpe!
Så her er hypotesen: Vi er nødt til å sammenligne oss selv med noe annet, ellers kan vi ikke få noen meningsfull selvinnsikt. Åkei, nå er jeg på tynn filosofisk is her. «Noe annet» er jo ikke alltid nødt til å være andre folk. Du kan jo sammenligne deg selv før og nå, eller med et mål du har satt deg. Smart – ingen sammenligning med andre (eller..?). Men det er jo ikke alltid det faller så heldig ut. Om fremgangen går bakover eller målet svant, er trøsten gjerne «jeg er i det minste bedre enn Tutta!». Og så er vi her igjen.
Kluet er vel hva vi tenker etter sammenligningen. La oss si at Per, etter en fleip-eller-faktasjekk, har konkludert med at han er «lav» og «tung» Hva så? «Jeg er tyngre enn de fleste på min høyde, ergo...» hva da? Ergo ingenting, sier fysikken. Sorry, dette er sånne ubegripelige mennesketing, og mennesker er et håpløst komplekst system som fysikere styrer langt unna! Men skal jeg leke humanist et øyeblikk, mistenker jeg at livskvalitetsforringelsen skyldes det Per vilkårlig putter inn etter «ergo», kombinert med noe menneskegreier: «...ergo er jeg tjukk», konkluderer Per, og «tjukk» gir ham en dårlig følelse som fysikken ikke kan forklare.
Fysikkens forbilde er vel å gladelig sammenligne deg med andre, og det er det. Er du tyngre enn en eller annen referanse, sier du? Ja vel. Punktum. Noen greier å tenke sånn, har jeg hørt – de er visst gode på noe som heter selvtillit eller selvbilde eller noe sånt. Ikke alle forunt.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Kjære oppgitt homo sapiens, jeg tør påstå at denne sammenligningen ikke bare reduserer livskvaliteten din, den reduserer også prestasjonsutviklingen din. Dette sammenligningsproblemet er ikke unikt for deg og ditt liv, det er utbredt på idrettsfeltet.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system stiller vi i denne spalten det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
En kritisk leser vil nok raskt tenke «vent litt, sammenligning er jo selve målet med idrett». Og det er sant! To eller flere utøvere konkurrerer mot hverandre for å se hvem som løper raskest, hopper høyest eller slår hardest. Denne sammenligningen er en del av idrettens ethos, og presses frem i alle idrettskonkurranser. Men det er ikke denne typen sammenligning som er problematisk, hverken i idretten eller i livet. De fleste av oss tåler godt å bli konfrontert med at andre er bedre enn oss på enkelte ting, i bestemte situasjoner. Likevel er det et omfattende problem at mange idrettsutøvere bruker mye tid og krefter på å sammenligne seg selv, egen kropp og prestasjon med klubbkamerater, lagvenninner og konkurrenter.
Sammenligningen mellom idrettsutøvere utenfor konkurransesituasjonen er så tøylesløs at det finnes en global industri for sporing og deling av treningsdata. Nettjenesten Strava er et treffende eksempel på at sammenligning av kropp og prestasjon er blitt handelsvare. Strava skryter selv av at over 100 millioner idrettsutøvere i 195 land bruker deres tjenester. Det er syklister og løpere som utgjør den største brukerskaren. I sykkelsporten kan man bli beskyldt for doping hvis man ikke deler alt av treningsøkter og bidrar til sammenligningsgalskapen. Noen syklister blir så opphengt i sammenligningen at de jukser med treningsdata på Strava for at det skal se ut som om prestasjonen under treningsøkten er bedre enn det den egentlig var. Det sier seg selv at slike praksiser er kontraproduktive.
Både Aksel og Simen har besvart hvorfor det er så sinnssykt vanskelig å slutte å sammenligne seg med andre. Strava og sykkelsporten eksemplifiserer at problemet ditt er en reell samfunnsutfordring. Hvordan kan du slutte å sammenligne deg med andre? Nøkkelen til å hanskes med dette velkjente problemet ligger i deler av Simens svar: Du må legge alt fokus på å sammenligne utvikling og prestasjon med tidligere versjoner av deg selv. Ok, dette høres kanskje ut som en halvdårlig selvhjelpsbok fra bakerste hylle i bokhandelen, men det er mye livskvalitet og god mental helse i å fokusere på egen fremgang og utvikling, både på og utenfor idrettsbanen.