Hvorfor er det så irriterende å ha altfor «flinke» folk rundt seg? Særlig naboer eller samboere som alltid skal fikse og ordne ting med en gang, mens det for mange av oss kan ta litt lengre tid? Burde vi ikke bare være glade for «flinkisene» rundt oss?
Hilsen Espen Arnakke
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Flinkisar er dritirriterande! Slik er det, og slik har det alltid vore. Som det står i Håvamål:
«La kvar mann vere middels klok, ikkje altfor klok; sjeldan er dei overhendig kloke glade i hjartet.»
Religionshistoria er full av irriterande flinkisar. Job, til dømes, i Det gamle testamente. «Så la du vel merke til Job, tenaren min? På jorda finst ingen som han, ein from og rettskaffen mann som fryktar Gud og held seg borte frå alt vondt» (Job 1,8) skryt Gud, og den som ikkje då får lyst til å rope «engleborn!» kan kaste den første steinen. Eg forstår i alle fall godt at djevelen vil jekke han ned litt. Som kjend held Job fast på flinkiseriane sine gjennom alle pinsler som djevelen utset han for – det er vel difor han fekk si eiga bok – men det gjer han jo berre enda meir irriterande.
Betre tukt var der i det gamle Hellas. Der visste gudane å straffe ultra-flinkisen Daidalos, ein slags proto-NTNU-ingeniør som kunne lage det aller meste. Populær og flink fyr, altså, men då Daidalos ein dag bygde eit sett med venger av fjør og voks, gjekk han over grensa for kva menneske skal kunne få til. Til straff misser han sonen Ikaros, som flyg så høgt at varmen frå sola smeltar voksen og han styrtar i sjøen og druknar.
Flinkisar er til heft òg i Siddartha Gautama sitt liv og utvikling til å bli Buddha, den opplyste. I mange år følgde han asketar som kua kjøtet med ekstreme øvingar, for å komme fram til eit reint andeleg tilvære. Ein av dei, som er svidd fast for mitt indre auge, haldt hendene i knyttnevar, slik at neglene med tida vaks gjennom dei og ut på andre sida. Men trass slike prøver kjem ikkje Siddartha nærmare opplysinga, og når han ser ein boge som blir spent for langt, slik at den brest, kjem han fram til at nøkkelen er middelvegen: Frelsa ligg ikkje i å vere superflinkis – ei heller slabbedask – men ein mellomting.
Så er det mogleg svaret her kan leie tankane hen mot Sandemose og byen Jante, men den assosiasjonen overlet eg til litteraturvitarane. Kan ikkje kunne alt, heller!
Marte Blikstad-Balas, tekstforsker
Ordet flink kommer ifølge bokmålsordboka fra lavtysk «strålende». Kanskje er det nettopp de som er «flinke» bare for å stråle – og dermed sette andre i et litt mindre strålende lys – som er så utrolig irriterende. Innsenderen bruker begrepet «flink», med anførselstegn og det hele. Andre snakker om flinkhet nærmest som noe instrumentelt og strebersk, noe litt begrensende, som i begrepet «flink pike». Jeg vil heller snakke om de ekte flinke, de som er skikkelig gode på noe mer enn å irritere andre ved å være først ute med å ta ut av oppvaskmaskinen hver eneste gang.
I motsetning til det man kan få inntrykk av når en leser om skoler som belønner elever med aller høyest karaktersnitt, eller ser på tv-programmer som Mesternes mester, er det faktisk ikke alltid så lett å si hvem som egentlig fortjener å bli omtalt som flink. Noe av det mange reagerte på i saken med belønning av høyest karakterer, er nettopp at det ikke alltid er slik at de som har de høyeste karakterene, har den aller mest prisverdige innsatsen. Kanskje er det eleven som fikk helt gjennomsnittlige karakterer, som har vært mest flink fordi andre forhold ved den elevens liv har gjort veien til de gjennomsnittlige karakterene krevende. Som Marte er inne på i sitt svar nedenfor, er flinkhet alltid relativt. Kanskje er det slik at de aller flinkeste – de aller beste i blant oss – er flinke på en slik måte at vi ikke alltid ser hvor flinke de er? Mange lærere er for eksempel flinke til å få andre til å skinne, andre til å tenke, andre til å tro på at de selv kan få til noe.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Selv om det ikke er lett å avgjøre hvem som er flink til enhver tid, og selv om Nils (se over) argumenterer godt for en slags middelvei i hverdagen, bør vi kanskje alle prøve å være flinke til noe? Samfunnet trenger flinke folk, enten det er snakk om de som er skikkelig flinke til å planlegge hvordan en park bør se ut, de som er flinke til å føre regnskap eller de som er flinke til å vise hvordan vi alle kan ta livet litt mer med ro. Vi trenger faktisk også at noen elever er så flinke at de får masse seksere og kommer i lokalavisen. Som skoleforsker må jeg også forte meg å si: Det er alltid en prestasjon å få bare seksere, uansett hva slags foreldre eleven måtte ha. Enhver nerd, jeg mener elev, som får sekser i både kroppsøving, norsk og fysikk har måttet legge inn en solid ekstrainnsats et eller annet sted! Vi trenger også de som er flinke til å yte litt ekstra, selv om det ikke nødvendigvis synes på vitnemålet i tiende klasse, eller vg3, eller noensinne, fordi vi trenger folk som er villige til å holde på med noe lenge uten å hele tiden få bekreftelse på at de er på rett spor (#vitenskapelig gjennombrudd). Vi trenger at noen gidder å ta seg bryet med å bli god og virkelig skaffe seg nok ferdigheter og kunnskaper om noe til å kunne kalles flink – i betydningen strålende god til noe.
For å høyne Nils’ sitering av Håvamål med nettopp et annet sitat fra Håvamål: «Betre byrdi/ du ber ‘kje i bakken/ enn mannavit mykje.» Og på samme måte som det finnes mye man kan ha kunnskap om, er det heldigvis mye man kan velge å bli flink til.
Marte C. W. Solheim, innovasjonsforsker
Det er ikkje uvanleg at ein kjem dragande med ‘flinke folk’ når ein snakkar om innovasjonar. Ein dreg gjerne fram Gutenberg og printepressa, Steve Jobs og Apple, Nikola Tesla som inspirerte utviklerne bak, ja, Tesla. Med det vektlegg ein at innovasjon er personavhengig og drive fram som utelukkande frå eit oppegåande individ, ein slik ‘flink’ person som innsendar peikar på her.
Men det er ei myte. Myten om den einsame innovatøren!: Innovasjon er eit sosialt, ikkje eit individuelt fenomen. Det ein gløymer ved å fokusere på ‘dei flinke’, er at innovasjon er ein sosial prosess, der menneske med ulike bakgrunnar møtast med det formål å løyse noko. Innovasjon skjer ofte når, og der, ulik kunnskap kryssast. I tillegg til at innovasjon er noko som er nytt, og nyttig, så handler det også om at det er nyttiggjort. Til denne prosessen treng ein ulik kompetanse og ferdigheiter.
Eit døme på kvifor vi kan tenke oss at menneske sine ulike kvalitetar kan danne grunnlaget for suksess, er Spice Girls. Det har vorte hevda at den dynamiske organiseringa av individuell kompetanse og ulike uttrykk var det som samla sett førte til Spice Girls sin suksess. Dei appellerte til og traff ei brei gruppe basert på at dei var ulike. Då medlemma i Spice Girls seinare prøvde å oppnå eigne musikalske karrierer, gjekk det ikkje så bra. Ergo var deira eigne kapabilitetar ikkje lengre produktive satt kvar for seg.
I ei nyleg publisert studie vi fann at det samla erfaringsmangfaldet i arbeidsstokken førte til auka nyhendegrad/meir radikale innovasjonar. Det er dermed klart at det då kan vere irriterande og demotiverande om ein berre fokuserer på nokre få? På flinkisane? Men vi treng dei òg. For det å vere flink er litt relativt. (Nett som mangfald). Som er kontekst-avhengig og det er i eit system (altså, kan ein vere flink åleine? utan at ein er satt opp mot noko anna?). For skal ein vere ‘klassifisert’ som flink, så må det vel vere forstått innanfor noko anna? Gjerne gjennom at nokre andre er klassifisert som ‘mindre flinke’?
Det er summen av det heile, som samla sett kan gi Spice Girls-effekten som aukar innovasjonskrafta. Samansetningar av ulike bakgrunner og erfaringar kan når dei møtast – og det er mulig å kommunisere – skape noko nytt.
Då må ein få til å samarbeide på tvers, og legge til rette for at ein får ulike stemmer fram. Nokre gangar kan det få prosessen til å gå litt seinare, nett som ein fartshump, men akkurat det å stogge opp kan gjere slik at ein får gjort ein naudsynt justering av kurs som ikkje berre kan vere verdifullt, men som har vist seg å vere avgjerande for til dømes verksemder som må agere på mangefasseterte situasjonar, så som finanskrisa.
Spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no
Saken er oppdatert 3. august kl 15.05: I en tidligere versjon kunne det leses som om Nikola Tesla sto bak el-bilen Tesla, setningen er nå endret så det fremgår tydeligere at han inspirerte Elon Musk og teamet bak dagens Tesla.