Forskning

Hva er egentlig en professor?

Samfunnsgeografen, idrettssosiologen og religionshistorikeren svarer.

.

I et svar en tid tilbake foreslo en av dere at ordet prosess er satt sammen av pro og sess, og dermed betyr «i stedet for en sess». Dette resonnementet førte til dyptpløyende analyse av flere lignende ord i vennegjengen, helt til vi kom til et som dere yngre forskere må vite svaret på: Hva er en professor?

Hilsen provokatør («i stedet for en snakkende»?)

Aase Kristine Lundberg, samfunnsgeograf

Passende nok er det en professor som kan påta seg æren – eventuelt skylden – for at vennegjengen din har endt opp med å grunne over hva ord egentlig betyr. I likhet med den nevnte professoren, er ikke jeg heller lingvist. Noe som blir veldig tydelig med mitt første forsøk på en ordrett tilnærming: En professor er noen som liker (pro) kveg eller fantasy (fe) og som har peiling på anvendt matematikk (ssor). Sauer er som kjent all righte dyr. Kombinasjonen kveg, feer og avansert matematikk blir for krevende for meg (men så er ikke jeg en professor!).

En tilnærming som derimot kan bidra til vennegjengens grublinger, finnes på Facebook. På kvinnedagen 8. mars i år delte NMBU en kort video hvor åtte ungdomsskoleelever fikk spørsmål om å beskrive den ideelle professoren, og alle beskrev en mann («han er, han har eller han kan»), og slips, skjegg, gammel og hvitt hår var karakteristikker som gikk igjen. På spørsmål om hvorfor de så for seg menn, sa en av elevene at hun egentlig ikke tenkte over at hun sa det.

Dokumentaren Picture a Scientist fra 2020 utfordrer nettopp våre ubevisste forestillinger om at vitenskapsmenn (ordet!) er nettopp menn: Den viser med ulike eksperimenter hvorfor det blir slik, og ikke minst peker den på hva som skal til for å gjøre akademia mer mangfoldig. For å pensle diskusjonene i vennegjengen over på et annet spor, anbefaler jeg filmen.

Uten å trekke inn for mye sannsynlighetsberegning viser statistikken at en professor oftere er en mann enn en kvinne. For nesten ti år siden var andelen kvinnelige professorer i Norge sjokkerende 16 prosent på landsbasis. Ifølge Kif-komiteen hadde denne andelen steget til 33 prosent i 2020. Likevel vet vi at det er store forskjeller mellom institusjoner og fag – og hvis vi trekker inn klasse, etnisitet og funksjonsvariasjon, blir utfordringene enda større. Det er som kjent itjnå som kjem tå seg sjøl – hverken professortitler eller mangfold i akademia – så det er bare å jobbe på!

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Kjære provokatør, du spør hva en professor er, men med bylinen «provokatør» fornemmer jeg dypere lag i spørsmålet ditt. Jeg tolker det dit hen at det du egentlig spør om, er hva en professor bør være. Dette er også et mye mer interessant spørsmål, for hva en professor er? Det er jo bare en person som står på toppen av det vitenskapelige hierarkiet. Nettopp på grunn av dette foreligger det mange forventninger til hva en professor bør være.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

I boken The Slow Professor: Challenging the Culture of Speed in the Academy skriver professorene Maggie Berg og Barbara K. Seeber om hvordan professorer kan bruke sin lederposisjon til å utøve motstand mot et stadig større press om å arbeide mer og raskere i forskning og undervisning.

En måte professorer gjør denne typen motstand på, er å spille dumme når de konfronteres med nye krav, systemer og administrative arbeidsoppgaver. Noen vil nok si at det å gjøre motstand mot arbeidspresset i dagens akademiske landskap er noe professorer bør gjøre fordi det er tryggere å uttale seg kritisk og vise motstand på ulike måter når man har fast stilling på toppen av universitetshierarkiet. Risikoen er større for en stipendiat, postdoc eller «fast midlertidig» som gjør seg vanskelige gjennom å unnlate å gjøre administrative oppgaver til riktig tid fordi man «ikke forstår» alle de digitale verktøyene og byråkratiske prosessene.

Siden du, provokatør, har til hensikt å utløse en reaksjon hos meg med spørsmålet ditt, skal jeg svare med å gi deg et innblikk i hva jeg synes en professor bør være. En professor bør være en akademisk leder. Med det mener jeg at en professor bør være en forsker som tar ansvar for det kollektive fagfellesskapet på sin arbeidsplass. En som bruker sin kunnskap, posisjon og privilegier til å løfte unge forskere og kolleger opp, heller enn å trekke dem ned. For meg som «yngre forsker» er en god professor en som lar deg stå på sine skuldre.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Vørde lesar, då eg las spørsmålet ditt, ana eg lite om kva det ville avsløre, og kor høveleg signaturen din, provokatør, skulle vise seg å vere. Helene Uri såg berre toppen av isfjellet.

Ifølgje teikneserien Phd comics, akademias svar på Toppen Bechs Skikk og bruk, kjenneteiknar professorar seg først og fremst ved at dei søkjer forskingsfinansiering. Dette kjenner me godt frå tiår med større prosjekt og vekt på forskingsfinansiering, og toppar seg på mange måtar i den pågåande opprullinga knytt til såkalla faste midlertidige, som har jobb så lenge dei kan betale for seg sjølv.

Professor kjem av latin pro, for, og facere, gjere/skape/skaffe, og har då i den moderne undervisings- og forskingssektoren blitt til «for å skaffe (pengar, underforstått)». Eventuelt kan pro vere ei forenkling eller vulgarisering av profesjonell, slik at det blir «profesjonell (penge-, igjen underforstått)skaffar». Fagfeltet er delt når det gjeld etymologien her, men meiningsinnhaldet i moderne bruk er klart.

Så langt ingen store overraskingar, men det var då eg slo opp min eigen tittel, at eg byrja ane konturane av eit mørkare mønster. Førsteamanuensis er nivået før professor, og det er stort sett berre dei som har stillinga, som veit kva det er (og kan uttale det). Men som med så mange svulstige titlar skjuler det seg ei ganske enkel meining bak: Ordet kjem frå latin manu, hand, og skildrar at ein person går nokon til hande (vonleg professorar).

Her har me altså ein penge-skaffar og denne sin handlangar, og spørsmålet om kva slags gudlaus brorskap (sjå Aase Kristine over) dette eigentleg er, melder seg.

Vender me oss til det andre karriereløpet, møter me dosentar, frå dosere, men akkurat kva dei gjer, er ikkje klart. Lektorane står tydeleg for muskelkrafta bak entreprisen. Igjen er etymologien uklar, anten kjem det frå lek-tor, altså ein lek-versjon av muskelguden Tor, eller så viser det til ei lekt av or, brukt til å tvinge gjennom lauget si vilje.

Er det dette Kierulf-utvalet meiner når dei seier akademikarar ofte er akademikarar verst når det gjeld akademisk ytringsfridom? Eg har forsøkt å finne kva makt eller krefter som ligg bak denne løynde organisasjonen, men i mellomtida har eg missa både biblioteksrettar og tilgang på nettilgangen eduroam. Eg trur likevel eg byrjar nærme meg sanninga, når eg berre får opna denne pakken frå ei anonym kjelde. Tikkar ho?

(For dei av dykk som vil lese meir om konspirasjonsteoriar, sjå Asbjørn Dyrendal sitt arbeid.)

Mer fra Forskning