Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system stiller vi i denne spalten det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no.
Sigrid Anna Aalberg Vikjord, medisiner og epidemiolog
Dette spørsmålet stiller jeg meg selv minst to ganger daglig: Når vekkerklokken ringer rundt seks, og når to-knekken tar meg. Det hender tanken slår meg også på alle ukedager som slutter med -dag.
Forstå meg rett: Jeg elsker jobben min, det å jobbe, det at jeg har mulighet til å jobbe. Likevel kan jeg overveldes av det meningsløse i menneskets selvopprettholdende maurtue-atferd, panta rei, yolo og øvrige beslektede begreper. En liten eksistensiell krise før klokken slår fire er både sunt og karakterdannende, sies det.
Spøk til side: Fra et samfunnsbyggende, arbeidslinje-perspektiv er det lett å svare på spørsmålet ditt. Høy sysselsetting utgjør store deler av vår nasjonalformue. Hvis alle sier opp samtidig og omfavner tilværelsen som en human variant av blåtungeskinken (en firfisle hvis selvopprettholdelse avhenger av det som måtte falle ned på tungen i løpet av dagen), tar det ikke lang tid før vi lever i et hjemmelaget postapokalyptisk pandemonium.
Fra et medisinsk perspektiv ville svart som en Marx eller en Dostojevskij, at uten meningsfull aktivitet går mennesket til grunne. I hvert fall har større systematiske studier vist at forekomsten av depresjon, psykisk sykdom og død er lavere hos de som er i arbeid. Det kan ha naturlige forklaringer – de døde går antageligvis ikke på jobb. Funnene avhenger også av yrke og arbeidsforhold, og det er i det hele tatt vanskelig å trekke kausale konklusjoner fra arbeidslivsforskning. Er det dårlig helse som gjør at du står utenfor arbeidslivet, eller er det det å stå utenfor arbeidslivet som gir dårlig helse?
Det som er sikkert, er at deltagelse i arbeidsliv gir mulighet for stabil inntekt, selvrealisering, sosialt samvær og samfunnsdeltagelse, og bygger på gruppenivå også opp under helsefremmende atferd som lavere alkoholinntak. Alt dette er kjente bidragsytere til god helse, som jo i seg selv er en god grunn til å gå på jobb. God arbeidslyst, som danskene sier.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Nok en gang kommer idrettsfagene til din redning, kjære leser! Hvorfor jobber vi? Svaret er enkelt: for å bli en bedre versjon av oss selv! For det er bare gjennom hardt arbeid (og en god dose lidelse) at vi kan nå nye høyder for menneskelig prestasjon. Det er mange slagord og ordtak som underbygger dette i idretten: «no pain, no gain», «no guts, no glory», Muhammad Alis kjente sitat «I hated every minute of training, but I said, ‘Don’t quit. Suffer now and live the rest of your life as a champion’». Og selvfølgelig Nikes «just do it!».
Fra idrettens verden så er altså det korte svaret på spørsmålet ditt at når vi jobber, bedriver vi selvutvikling. De kjedelige, tunge og irriterende arbeidsoppgavene på kontoret er din høydehustrening, din svetting i badstua før innveiing. Det er et nødvendig onde for at du skal nå nye faglige og profesjonelle høyder. Føles det ikke sånn? Problemet er nok at du får for lite restitusjon.
Et grunnprinsipp i treningslære er at trening bryter ned kroppen, og at god restitusjon bygger opp musklene våre til å bli større, sterkere og mer utholdende. Du blir altså ikke bedre av å pøse på med enorme mengder tung trening. Mest sannsynlig blir du bare overtrent (eller «utbrent» som man kaller det på kontoret). Så neste gang sjefen prøver å prakke på deg enda en tung og slitsom arbeidsoppgave, kan du med god samvittighet tenke på treningslæren og si nei. Du trenger ikke flere arbeidsoppgaver, men bedre restitusjon for å bli mer effektiv på jobb!
Aksel Braanen Sterri, filosof
I samfunnsøkonomien ses ofte arbeid som en byrde, et nødvendig onde. Dette støttes av at vi krever lønn som kompensasjon for vårt arbeid. Når vi tar på oss byrden med å jobbe, er det fordi det gir oss inntekt, som vi bruker til å skaffe ting vi ønsker oss.
Men dette kan ikke være hele fortellingen. Mange finner genuin glede i sitt arbeid. For en stor del av befolkningen kan arbeid være hovedkilden til status, mening og velvære. Dette understøttes av forskning om lykke; tap av jobb er en av de få hendelsene som kan føre til varig redusert livskvalitet.
Vi jobber også for å hjelpe andre. For mange er dette en del av motivasjonen. Dette kan være en dyp motivasjon for mange, spesielt for lærere og helsepersonell, som ser den direkte positive virkningen av sitt arbeid på andres liv. Selv de som jobber i tilsynelatende «meningsløse» jobber, bidrar ofte på uoversiktlige måter ved å møte folks behov, slik det manifesteres gjennom kjøp av varer og tjenester.
Med utviklingen av kunstig intelligens står vi overfor et presserende spørsmål: Vil det være fordelaktig eller skadelig hvis maskinene overtar jobbene våre, gitt at vi mottar en stabil inntekt fra borgerlønn? Selv om ideen om at maskiner tar over, kan virke forlokkende, spesielt når mange jobber kan være monotone og anstrengende, bør vi tenke oss om to ganger. Hvis de som har makten ikke lenger er avhengige av arbeidskraften vår, hva garanterer da at de vil ta hensyn til våre interesser?
Det er mitt siste svar på hvorfor vi bør jobbe. Vi må jobbe for at elitene skal fortsette å ivareta interessene våre.