Nils Rune Langeland tapte søksmålet mot staten. Etter dommen som forelå tirsdag forrige uke, er det ikke mye igjen å diskutere. Oppsigelsen er rettmessig. Langeland får ikke erstatning, men slipper saksomkostninger. En god og grundig dom, oppsummerer Elin Ørjasæter i en artikkel på morgenbladet.no. Dommen druknet litt i nyhetsbildet forrige uke, men fortjener ettertanke.
«Hvorfor kunne han ikke bare sagt at han var alkoholiker», spurte Anki Gerhardsen i artikkelen « Å sjå ein mann gå ned» i Dag og Tid etter rettssaken i desember. Gerhardsen klaget i fjor en rekke medier inn for PFU for den massive, ensidige dekningen av saken, og særlig for identifiseringen av Nils Rune Langeland. De innklagede mediene, med den akademiske nettavisen Khrono i spissen, ble alle frifunnet i Pressens Faglige Utvalg.
Gerhardsens artikkel om rettssaken, som også var nøye med å understreke at det ikke er vanskelig å forstå at kollegene og arbeidsgiveren var drittlei av Langelands oppførsel, er den eneste som ligner et offentlig forsvar for den oppsagte historieprofessoren. I retten sa han at det ikke var så farlig med 1,6 i promille på jobb, han skulle jo bare sitte alene på et kontor likevel. Og sexmeldingen til behandleren i rusprogrammet han var med i – den var vel ikke så alvorlig, de hadde en spøkefull tone. Og så videre.
Hvorfor kunne han ikke bare sagt at han var alkoholiker og at det å sprekke er en del av sykdomsbildet? Ja. Hvorfor kunne han ikke det?
Svaret, for oss som har fulgt Langeland gjennom mange år, ligger i alle fall delvis å finne i språket og i det vi – for å unngå de medisinske diagnosenes verden – kan kalle en litterær livsfølelse. Forfatteren Eline Lund Fjæren gjorde et poeng av det i sine notater fra rettssaken her i avisen. Langeland hadde bare spilt rollen som «offentlig intellektuell» og «litterær bohem», hevdet han selv i retten. Stadig vender han tilbake til dette med egen rolle, stil og intellekt, noterer Lund Fjæren: «Jeg ble raskt et kjent fjes og gikk på alle hagefester … jeg hadde en rolle som en slags hagefestmatador».
Den litterære bohemen har ingen sjanse mot den juridiske prosaens saklige skjønnhet.
For ham handler visst dette om politikk, skriver Lund Fjæren forundret, og avviser i neste avsnitt trangen hun får til definere og plassere Langeland som narsissist. I stedet retter hun blikket mot seg selv, mot alle oss «anstendige» og forvirringen som oppstår i møtet med noen hvis oppførsel vi ikke fullt ut forstår. Hun sitter igjen med en følelse av at vi stiller feil spørsmål.
Fylla var, ifølge Elin Ørjasæter, paradoksalt nok Langelands beste kort i rettssaken. Men en hagefestmatador vil ikke ha den institusjonelle omsorgen som en saklig diagnose kunne utløst. Tvert imot, viser dommen, er det nettopp en slik omsorg han har takket nei til og pekt nese av gjennom stadig nye fylleepisoder.
Langeland er garantert ikke den første professoren som har kommet på kontoret med promille. Men ingen har havnet i retten for det, på denne måten, under full offentlig flombelysning. Den litterære bohemen har ingen sjanse mot den juridiske prosaens saklige skjønnhet. Den 26 sider lange teksten er grundig, rituell, knusende. Moralsk opprustning uten nonsens av noe slag.
Å komme full på jobb er ikke tilstrekkelig oppsigelsesgrunn, forstår vi. Det avgjørende er at den uakseptable oppførselen, den som Langeland har fått gjentatte advarsler om, er så tett forbundet med alkoholinntak. Det er en meningsfull presisering. Det går an å være avhengig av en jevn promille uten å oppføre seg som en fyllik, og det er fullt mulig å være en utagerende drukkenbolt, uten å være alkoholiker.
Dommen legger ingen vekt på meldingene til unge kvinner som ble offentliggjort i sosiale medier sommeren 2017, og bråket som fulgte i kjølvannet. Langelands påstand om å være landets første «metoo-offer» blir dermed også, indirekte, avfeid som irrelevant og uten betydning for saken. Oppsigelsen rettferdiggjøres av hendelser som berører kolleger og arbeidsmiljøet direkte.
Men tidspunktet for oppsigelsen er relevant. Noen av fylleepisodene som beskrives i dommen er åpenbart uakseptable. Å brøle fra bakerste benk under en rektorduell ved eget universitetet, eller å være så full på en tjenestereise at man nektes å gå om bord på flyet, for eksempel. Andre bærer preg av vaktsomme omgivelser, kolleger på vakt mot nye fornærmelser og overtramp. Han sa for eksempel til en kollega at «han lignet på en jøde fra New York». Til en kvinnelig kollega sa han at hun var «sexy». En annen igjen ble spurt «om han hadde publisert noe nytt», selv om det var kjent at vedkommende ikke hadde publisert noe særlig.
Med en slik terskel for krenkelse, kan noen hver bli nervøs. En person som først er identifisert som et arbeidsmiljøproblem, kan egentlig ikke si eller gjøre noe som helst, uten at det blir oppfattet og fortolket som en bekreftelse av mønsteret. Kan en slik person slippes løs på studenter? Kan han representere et seriøst universitet?
Med en slik terskel for krenkelse, kan noen hver bli nervøs.
Historien om Nils Rune Langeland, en skikkelse hvis oppførsel har vært sett og kjent i over to tiår, varsler et tidsskifte. Der man tidligere ristet på hodet og syntes litt synd på den som satt med tømmermennene og skammen, møter ledelse og mellomledelse nå helt andre og strengere krav til sanksjoner.
Metoo-perspektivet er som nevnt ikke tillagt vekt i dommen. Men det at Langelands sex-mailer til unge kvinner, kvinner som han ikke hadde noen formell maktposisjon overfor, ble offentliggjort akkurat da de ble, har selvsagt hatt betydning for saken. Ingenting annet enn dødsstraff ville ha tilfredsstilt de mest aktive i mediene da lyset først var rettet mot ham under metoo-høsten for et år siden. Universitetet i Stavanger ville ha fått kritikk uansett hva de gjorde. At han var full på kontoret var kanskje ikke så farlig, han skulle jo ikke undervise den høsten uansett. Men den dokumenterte promillen var dråpen for instituttledelsen. Og det var tilstrekkelig til å si ham opp med dekning i arbeidsmiljøloven.
At noen av hendelsene det legges vekt på ligger flere år tilbake i tid er ingen hindring, tvert imot bidrar de til å tegne bildet av en notorisk fyllebøtte, uten vilje til å endre seg. Å kalle seg selv for dead man walking, slik Nils Rune Langeland gjorde i et intervju i VG i fjor vinter, er ingen dramatisk overdrivelse. Hvem kan ansette en sparket professor som attpåtil har dokumentert gjennom en rettssak at han ikke vil forstå problemet, og som derfor er ute av stand til å gjøre noe med det?
Tidsskiftet har ikke bare med sosiale medier og metoo å gjøre. Den harde reaksjonen henger også sammen med at de akademiske institusjonene omfatter en stadig større og mer uensartet flokk. Dagens studenter er helt annerledes skrudd sammen enn for bare tyve år siden.
At det ble Universitetet i Stavanger som sparket den uskikkelige professoren, er heller ikke uten betydning. Det er for eksempel ikke sikkert at en institusjon med litt lengre tradisjoner og mer opparbeidet selvtillit ville følt at omdømmet var truet av én lurvete professor.
Det er heller ikke sikkert at det ville blitt ramaskrik om Langeland hadde fått lov til å forlate stillingen sin selv, og dermed unngått en pinefull rettssak. Vår sympati vil, rent menneskelig, alltid ligge hos dem som ikke er i stand til å tilpasse seg og kommunisere strategisk, de som enten ikke skjønner når de graver sin egen grav, eller som gir faen. Men heretter, i og med den enstemmige dommen i Oslo tingrett, vil grensen for akseptabel oppførsel gå ved Langeland-dommen.
La oss håpe at den blir forvaltet med klokskap, og at vi, alle sammen, også i fremtiden, noen ganger kan la nåde gå for rett.