Alt ble ikke bra. Hva forteller Koronakommisjonen om norsk politikk, fenomenet beredskap – og fremtiden som venter oss? Morgenbladet har invitert fagpersoner til å vurdere koronakommisjonens rapport.
Det er mye å diskutere og lære av den omfattende rapporten koronakommisjonen har levert. Men for meg dreide første gjennomlesning seg først og fremst om å lete etter svar på noe som har vært et mysterium for meg i over ett år: Hva i all verden var det som skjedde i regjeringens og helsemyndighetenes maktkorridorer i begynnelsen av mars 2020 som gjorde at det meste av det vi hadde av pandemiforståelse og -planer, ble satt til side? Hva visste de, og hvilke vurderinger ble gjort, som kunne forklare en 180 graders vending i strategien for å håndtere en varslet pandemi?
I slutten av januar og begynnelsen av februar 2020 var ingen fagfolk i tvil om at vi sto overfor en svært alvorlig situasjon med et helt nytt (for mennesker) koronavirus som ga langvarig og aggressiv sykdom hos noen og som var svært smittsomt. Marc Lipsitch, professor i epidemiologi og direktør for Center for Communicable Disease Dynamics ved Harvard School of Public Health, sa tidlig i februar 2020 at viruset ikke kunne stoppes og at det bare var et tidsspørsmål før viruset var spredd over hele verden og at det bare var å forberede seg på «what may seem like the worst flu season in modern time». WHO direktøren ba innstendig alle land forberede seg og sørge for at nødvendig utstyr (tester, verneutstyr) og tilstrekkelig kapasitet (for behandling og oppfølging) var på plass. WHO oppdaterte sine retningslinjer for reiser 29. februar 2020 og understreket (igjen) at de frarådet reise- og handelsrestriksjoner: «In general, evidence shows that restricting the movement of people and goods during public health emergencies is ineffective in most situations».
Folkehelseinstituttets risikorapporter og anbefalinger fra 25. februar og 12. mars 2020 reflekterte det samme og var i tråd med anbefalingene fra Det europeiske smittevernbyrået og den norske pandemiplanen fra 2014: Man hadde ingen illusjoner om at viruset/pandemien kunne stanses, men ønsket å utsette starten av innenlands smitte lengst mulig ved å forsøke å stanse videre smitte fra de første importtilfellene. Når epidemien i landet var i gang, ønsket man å bremse spredningen slik at epidemien ble spredd over en lengre periode og at færre ble smittet totalt. De anbefalte tiltakene fra FHI var god hygiene, testing, smittesporing og begrensing av reisende fra epidemiske områder.
[ Gudmund Hernes: Solbergs vurdering er en mulig sak for riksrett. ]
Pandemiplanens klare anbefalinger om at «Aktivitetsbegrensninger for hele eller deler av befolkningen er i utgangspunktet ikke anbefalt, da kostnadene kan bli svært store og nytten kan være begrenset», og at «Det frarådes å stenge grenser eller å innføre karantene av mistenkt smittede eller masseundersøkelse av tilreisende da slike tiltak har liten effekt, er ressurskrevende og strider mot prinsippet om ikke å bremse normal aktivitet unødig» var fortsatt gjeldende. Fra utsiden var det altså ingenting som tydet på at «de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid» skulle kunngjøres på en pressekonferanse 12. mars 2020 og iverksettes samme dag.
Koronakommisjonens rapport underbygger dette ytterligere. Tidlig på morgenen 10. mars hadde finansråd Hans Henrik Scheel et møte med FHI-direktøren og hennes folk: «Budskapet fra Stoltenberg og hennes kolleger er at det er stor usikkerhet, men at smitten kommer til å bre seg i samfunnet. De nevner en rekke mulige tiltak, men det er ingen indikasjon på at kraftfulle tiltak skal tas i bruk... Ingen snakket om en «slå ned»-strategi, men en strategi for å begrense og flate ut smitten.» Senere samme dag understreket helseminister Bent Høie det samme overfor Stortinget: «I nåværende fase er hovedvekten på å forebygge import med reisende, oppdage og isolere tilfeller tidlig, oppsporing og oppfølging av kontakter og gode hygieniske smitteverntiltak i befolkningen. Tiltak for å redusere kontakthyppighet er mest relevant når epidemien kommer i gang.» Kriserådet (alle departementsrådene) hadde møte med Guldvog og Stoltenberg 11. mars kl 13:30 og fikk heller ingen signaler om nedstengningen som skulle komme dagen etter.
Så hva i all verden var det som skjedde i maktkulissene i dagene opp til 12. mars som gjorde at det man tidligere var enige om var riktig og fornuftig pandemihåndtering i et vestlig demokrati ble lagt til side – og man gjorde en 180 graders vending og stengte ned samfunnet med svært inngripende tiltak?
[ Kristian Bjørkdahl: Pandemiberedskapen fremstår som både fantasiløs og slepphendt. ]
På et møte i Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser (BUB) tirsdag 10. mars sa Espen Rostrup Nakstad, som da var overlege på akuttmedisinsk avdeling på OUS, at smittesituasjonen var på et vippepunkt og at tiltak måtte settes inn nå – ikke om en uke. Det er uklart hvilket grunnlag han hadde for å mene dette. Samme dag gikk andre profilerte akuttleger ut med kritikk i VG og krevde kraftigere tiltak. Det fremkommer ikke at disse akuttlegene hadde noen dokumentasjon som helsemyndighetene ikke alt hadde. Men kanskje hadde de deltatt på webinaret med professor Giacomo Grasselli som Helsedirektoratet hadde arrangert dagen før (9. mars)? Grasselli er koordinator for intensivenhetene i Lombardia-regionen i Italia. Hans budskap var at helsepersonell måtte varsle politiske myndigheter om at tusenvis kom til å dø dersom de ikke stoppet spredningen av viruset.
Om ettermiddagen 11. mars ba helseministeren og departementsråd Bjørn Inge Larsen om et møte med helsedirektør Bjørn Guldvog. På dette møtet blir det bestemt at man skal sette inn «en bredere tiltakspakke dagen etter». Guldvog sammenkalte dernest sin ledergruppe og sitat: «Etter en times idédugnad fram mot midnatt sendte gruppen en «stuntliste» – en fire siders meny av små og store mulige tiltak.» Det er ingen referater fra disse møtene, Guldvog noterte på løse lapper som senere ble kastet, beskjeder ble gitt på SMS, men departementsrådens SMS-er er slettet. Det er nesten så man ikke tror sine egne øyne.
Neste morgen, 12. mars, sendte stabssjef Lars Øy på statsministerens kontor en e-post til helseministeren med budskapet «Tid for å trykke på den store knappen». På vei inn i et møte en halvtime senere gjentar statsministeren det samme overfor Guldvog «Det er vel i dag vi skal trykke på den store røde knappen?»
– Politiet har utarbeidet et planverk for håndtering av terrorangrep. Dette planverket ble ikke satt i gang 22. juli i fjor. Politimesteren skulle ha trykket på den «store røde knappen», sa Alexandra Bech Gjørv da hun presenterte 22. juli-rapporten i august 2012.
[ Henrik Vogt: Jeg savner en maktanalyse fra Koronakommisjonen. ]
Den store røde knappen. Var det regjeringens og helsemyndighetens angst for å ikke trykke på den i tide som lå til grunn for helomvendingen?
Problemet var at det ikke fantes noen stor, rød knapp hos helsemyndighetene. Det fantes ikke noen gjennomtenkte planer for å slå smitten ned i en ekstremsituasjon i forbindelse med en pandemi. Tvert imot. Mens statsministeren satt i én etasje og snakket om å trykke på den store knappen, satt andre noen etasjer over og improviserte tiltak på en tavle. Vi vet om denne tavlen fordi FHIs smitteverndirektør Geir Bukholm tok bilde av den og sendte den til FHI for å få smittevernfaglige vurderinger. De fikk 15 minutter på seg og hadde flere innvendinger. De ble ikke tatt til følge. Fire timer senere kunngjorde Erna Solberg at landet stengte ned.
Det ubesvarte spørsmålet er: Hvis regjeringen og noen ganske få andre mente situasjonen var så prekær at man måtte sette til side årelang erfaring med og planer for å håndtere en alvorlig pandemi, og i stedet betraktet situasjonen mer som en akuttmedisinsk hendelse, et slags terrorangrep fra viruset der smitten kunne og måtte slås ned – hvorfor improviserte man? Hvorfor hentet man ikke det gjennomarbeidede planverket fra land i Sør-Øst-Asia (ikke bare øystater) som både hadde en slik strategi og allerede hadde implementert den og fått kontroll på smitten i mars 2020? Hadde man gjort det, hadde man kanskje også raskere blitt seg bevisst hvilke alvorlige negative konsekvenser for enkeltpersoner, samfunn og menneskesyn slike inngripende tiltak har. Men det spørsmålet har ikke kommisjonen stilt.