Afroamerikanernes erobring av Liberia

Det var først for et års tid siden, da fotballegenden George Weah ble valgt til president av Liberia, at jeg innså hvor lite jeg visste om dette vesle vestafrikanske landet klemt mellom Guinea, Elfenbenskysten og Sierra Leone. Krigen og urolighetene i nittiårene hadde jeg riktignok fått med meg. Takket være min jobb som sosialantropolog hadde jeg også lest noe forskning om spesifikke forhold i nyere tid, og i likhet med mange andre hadde jeg litt generell kunnskap om landets spesielle historie. Liberia, frihetens land, ble jo kolonisert og grunnlagt av frie afroamerikanere i første halvdel av 1800-tallet, og tilhører, sammen med Etiopia, den eksklusive klubben av afrikanske land som aldri har vært kolonisert av europeere.

Men hva var det egentlig som skjedde fra koloniseringen begynte i 1820-årene til landets selvstendighet i 1847? Hvem sto bak «tilbakeføringen» av svarte amerikanere, som aldri hadde satt sin fot i Afrika og var like fremmede som franskmennene i nabolandet? Hvordan utspilte møtet mellom nyankomne afroamerikanere og lokale folkegrupper seg? Hvem var det som reiste fra USA, og hvilke ressurser, prosjekter og forestillinger hadde de med seg?

Utfyller bildet.

Noen svar fikk jeg i faglitteraturen og på Wikipedia. The American Colonizing Society ble etablert av hvite amerikanere i 1816, og allerede fire år senere sendte de den første skipslasten med svarte amerikanere til den nye kolonien. Dødeligheten var for øvrig høy. Av de 4571 emigrantene som kom til Liberia fra 1820 til 1843, var det bare 1819 som fortsatt var i live i 1843. Andre tall og fakta utfyller bildet, og det kan både ha vært rasistiske og humanistiske grunner til å sende svarte amerikanere til Afrika. Men dette var ikke nok, og stor var derfor min glede da jeg oppdaget liberisk-amerikanske Wayétu Moores roman She Would Be King, der handlingen er lagt til den første perioden av afroamerikansk kolonisering.

Jeg kjøpte boken og leste den, primært lineært, men også med mye blaing frem og tilbake, foruten et par turer ut på nettet for å etablere noen fakta og en kronologi, og gradvis falt det meste på plass. Hovedpersonen er Gbessa, fordømt som heks og forvist av vai-folket i innlandet (og det er sannsynlig at hun er en heks), men bak henne er det en fortellerstemme, spirituell og immateriell, som viser seg når det er nødvendig.

Settlerne.

Gbessa ender ved kysten, men først møter hun to vingestekkede og marginale innvandrere fra USA. June Dey fra Virginia er sterkere enn en elefant, og kuler preller av på ham, mens Norman Aragon fra Jamaica er i stand til å gjøre seg usynlig. Før og etter møtet med Gbessa bekjemper de slavehandelen, som fremdeles pågår selv om den ble ulovlig i 1809, på måter som vil gi stoff til sanger og sagn i generasjoner fremover.

Snart blir Gbessa trukket inn i koloniseringsprosjektet som tjenestepike, og relasjonen til venninnen Maisie, som er amerikansk, synliggjør forholdet mellom det allmennmenneskelige og det kulturelt spesifikke i møtet mellom de engelskspråklige og afrikanerne.

Settlerne etablerer raskt hierarkier seg imellom. Noen afroamerikanere var høyt på strå da de forlot USA (husk filmen Twelve Years a Slave), mens andre reiste som house niggers og field niggers for de velstående. For de opprinnelige innbyggerne i Liberia spiller det for øvrig liten rolle hvilken hudfarge kolonistene har, all den tid de oppfører seg noenlunde likt.

Virkelighetslitteratur.

Wayétu Moores debutroman er oppsiktsvekkende god. Den er hverken enkel eller entydig, men handler om møter mellom virkeligheter som bare delvis er i kontakt med hverandre. Virkelighetslitteratur? Selvfølgelig! I en viss forstand er all litteratur virkelighetslitteratur. Moore kan nok kalles magisk realist, men hun vil forsvare seg med at liberiske verdener rent faktisk inneholdt, og inneholder, fenomener som i den nordatlantiske verden betraktes som overnaturlige. Jeg velger å kalle dette virkelighetslitteratur av en type som hverken er navlebeskuende eller selvbiografisk, men der romanformen brukes til å utforske mulige verdener, historiske hendelser og menneskets naturkultur, intet mindre.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo