Anmeldelser

Et kunnskapstyveri

Hugo Lauritz Jenssens verdenshistorie om samene er et dypt kynisk produkt – både som fortelling og i sitt forhold til kildene.

---

Anmeldelse

Hugo Lauritz Jenssen

En samisk verdens historie

496 sider

Cappelen Damm 2019

---

Tiden er overmoden for et nytt og mer nysgjerrig blikk på samisk kulturhistorie i bokform. Storsamfunnets dårlige samvittighet overfor den nordiske urbefolkningen er berettiget, men den samiske kunsten og musikken, litteraturen og naturfilosofien, livspraksisen og tradisjonsrikdommen fortjener en helt annen åpenhet enn den som følger med ønsket om å «gjøre godt igjen». Derfor har Hugo Lauritz Jenssens bok En samisk verdenshistorie lyst fra vårens boklister som en av årets absolutt mest interesse- og appetittvekkende utgivelser.

Forventningene blir ikke mindre av den svært oppsiktsvekkende undertittelen – «Hvordan et arktisk urfolk erobret verden, kolliderte med rasismen og blandet blod med kapitalismen» – eller når den fysiske utgivelsen viser seg å være et virkelig rikt bokobjekt. Med et omslagsfotografi for evigheten, rike illustrasjoner og en nydelig visuell utforming: Dette kan virkelig være den gledesfylte formidlingen av samisk kulturhistorie som øyeblikket krever.

Nesens hukommelse

Samtidig er det en krevende oppgave den erfarne journalisten og forfatteren Hugo Lauritz Jenssen har gitt seg selv. Å skrive «verdenshistorien» til en undertrykt minoritet, som ærlig talt ikke har bedt om noe slikt fra en merittert journalist i hovedstadspressen, byr på en rekke kritiske hindringer. Den viktigste er naturligvis å unngå eksotiseringen av et naturlig folk, av de edle ville der oppe i nord, uskyldsrene og enkle, ganske enkelt motsetningen av vårt siviliserte storsamfunn. Boken må dessuten balansere sin entusiasme for samenes bidrag til «verdenshistorien» med det historiske faktum at samefolket har vært brutalt kontrollert og undertrykket gjennom århundrer.

Når leseren er forbi de svimlende bildene som innleder boken, viser det seg forbløffende raskt at Hugo Lauritz Jenssen ikke er utstyrt med noe av den følsomhet eller analytiske evne som kreves.

Han åpner med å karakterisere polarsirkelen som en grense. Den markerer «en dramatisk annerledes scene for liv og død», skriver han, den «angir startlinjen for det ekstreme». Nord for polarsirkelen er landskapet «usigelig vakkert», men samtidig «hardt og uten nåde». En verre åpning kan ikke denne boken få. Skillet er etablert, landskapet har fått sin essensielle karakteristikk, og vi er ikke tvil om at den blir bestemmende for menneskene som bor der. Ikke her, hos oss. Men der. Hvor scenen er «dramatisk annerledes». Der hvor «vinteren byr opp til dans på livets knivsegg». Allerede åpningssidene av Jenssens tekst grunnstøter i møte med selv et minstemål av følsomhet for kolonialismens språklige maktstrukturer.

En verre åpning kan ikke denne boken få.

Av sin forfatter krever denne bokideen dessuten en viss ydmykhet. Men her blir det klart at det er den suverene gullpennen som skal løfte «verdenssamene» opp fra glemselen. Og en slik penn begynner med seg selv: «Uansett, jeg forstod omsider at når jeg skulle skrive om samene som reiste ut i den videste verden, måtte jeg først reise hjem.» Hvorfor? Det skal åpenbart være selvinnlysende, men er det ikke. Den personlige forankringen fører derimot til at forfatterens far skyves i forgrunnen, en mann «som arkiverte hele verden», hvis sigarettrøyk «snodde seg rundt oss med en olfaktorisk kvalitet som nesens hukommelse aldri glemmer».

Det er farens mange arkivbokser med utklipp og gulnede papirer som ifølge denne boken danner utgangspunktet for Jenssens ferd ut i den samiske kulturhistorien. Boken skal etter hvert vise at leseren må lete lenge etter farens gulnede avisklipp blant de mange fotnotene. Der skjuler derimot andres kildearbeid seg. I påtagelig grad.

Uff, den rasismen

Premisset i Jenssens lange bok er knyttet til undertittelens overraskende påstand om samer som «erobret verden». Verbet «erobre» er ment å snu om på etablerte mønstre i historieskrivingen, der samene har vært passive ofre og storsamfunnet den aktive parten. Intensjonen er prisverdig, særlig hvis det hadde vært dekning for premisset. Men det er det ikke i Jenssens bok. Av de mange menneskene han lar oss møte, er det kanskje én eller to som lever opp til en slik idé. Det absolutte flertallet er sendt ut i verden mot sin vilje, som objekter for utstilling og «vitenskapelig» undersøkelse. Å beskrive samene som ble stilt ut på verdensutstillinger, som erobrere, er ikke bare feil, det er en fornærmelse.

Med denne boken skriver Jenssen et stykke postkolonial historie, enten han vil eller ikke. Historie etter historie fortelles, så å si samtlige bærer med seg et eller annet uttrykk for undertrykkelse, men i Jenssens fremstilling finnes det bare ett virksomt begrep: «rasisme». Men begrepet blir en slags one-size-fits-all-karakteristikk som forfatteren kan drysse utover de mange ulike tilfellene, og aldri noe verktøy for analyse eller videre diskusjon. Jenssens drøftende modus kjennetegnes av at han beskriver noe «rasistisk» og uttrykker variasjoner over reaksjonen «uff!».

Kynisk kildebruk

Jenssens bok er utstyrt med en omfattende litteraturliste og 683 fotnoter. Men man skal ikke være veldig nysgjerrig på forfatterens kildearbeid før den vakre metaforen om farens arkivbokser slår alvorlige sprekker og Jenssens forhold til sine kilder viser seg å være like kynisk som hans tilnærming til den historiske fortellingen. Teksten hans er brutt opp av delavsnitt som ofte behandler en enkelt person eller en enkelt hendelse. Disse er igjen samlet under større tematiske overskrifter. Ofte baserer hvert delavsnitt seg på én kilde, og svært sjelden er disse primærkilder. Snarere er de artikler i magasiner og tidsskrifter, bøker og avhandlinger. Leseren som tar seg bryet med å følge fotnotenes henvisninger, vil se at Jenssen lener seg svært tungt på kildene sine, ja faktisk at mange av delavsnittene er lette sammentrekninger av andres arbeid og fremstilling.

Så lenge teksten har fotnoter, er det vel greit å lene seg på andres forskning og undersøkelser i en populærhistorisk bok, kan man tenke. Men ved nærmere ettersyn blir Jenssens noteapparat mer og mer problematisk. Notene er kaotiske – noen ganger nærmest tilfeldig utplassert i teksten, og kan enten gjelde en enkelt setning eller absolutt alt det intellektuelle og mesteparten av det språklige materialet på fire–fem boksider. Notene sier så å si aldri noe om i hvilket omfang den aktuelle kilden er benyttet. Alle (!) stikkprøvene jeg har gjort, viser samme kyniske bruk av kildene.

Fotnotesverm

Den klart tyngste avdelingen i Jenssens bok handler om «utstillingssamene». Her opplyser han at doktorgradsavhandlingen til Cathrine Baglo er en sentral kilde. Den ble utgitt som bok i 2017 under tittelen På ville veger? (Orkana forlag). Men at en så betydelig del av Jenssens bok gjør så omfattende og skruppelløs bruk av hennes funn, fremstillingsform, ord, historiske fotografier og sitater fra samtiden, er rett og slett uakseptabelt.

Og det går helt ned på setningsnivå. Her er et eksempel, først fra boken til Cathrine Baglo:

Janson protesterte også mot selve ideen som lå til grunn for utstillinga. Samene skulle ikke stilles ut. De skulle treffes der de hørte naturlig hjemme, i de endeløse, avsidesliggende lappmarkene, ellers forsto man ikke dette folkets kamp for tilværelsen framholdt han videre. I stedet fikk besøkeren inntrykk av at samene var et kulturløst folk som bedrev dyreplageri: «Så som kulturmänniska och kosmopolit protesterer jag mot hela tillställningen så som varande ett oblygt kapitalistisk geschäftmakeri.»

Og slik skriver Jenssen om det samme:

Han protesterte også mot selve tanken på at samer ble stilt ut som rariteter til beskuelse, mot inngangspenger. Samene burde man heller treffe der de bodde og hørte til, i den vidstrakte lappmarken. I Berlin kunne tilskuerne sitte igjen med det feilaktige inntrykket at samene drev dyreplageri. «Så som kulturmänniska och kosmopolit protesterar jag mot hela tillställningen så som varande ett oblygt kapitalistisk geschäftmakeri.»

Jenssen overvurderer kapitalt fotnotens unnskyldende kraft. God sitatskikk inkluderer to elementer som begge være med: referanse og sitattegn. Referansene hans er slett håndverk, gjenskrivningen er rett og slett tyveri av kunnskap. Parallellesningen av Jenssens lange kapittel og Baglos bok har resultert i røde understrekninger på så å si hver eneste side.

Et annet eksempel, som utmerker seg ved at det mangler referanse i det hele tatt. Først Baglo:

Fotografiet kvinnen gikk inn i teltet for å hente, var trolig tatt av den kjente fotografen og antropologen prins Roland Bonaparte, nærmere bestemt av hans sekretær Roche, som tok bilder av størsteparten av gruppa under oppholdet, både enkeltvis og sammen.

Og Jenssen:

Fotografiet hun snakket om var trolig tatt av prins Roland Bonapartes trofaste fotoassistent G. Roche. Bonaparte og Roche hadde besøkt og fotografert samene i Boulogneskogen. Det var ikke første gang de møtte samer og fotograferte dem.

Hele veien gir Jenssen retorisk inntrykk av at fremstillingen hans er selvstendig (i avslutningskapittelet skriver han sågar at «denne verdenshistorien er mitt blikk»), men mange titalls eksempler av samme art som over beviser det motsatte. En så kompilatorisk bruk av andres arbeid kunne – hvis sitatpraksisen og noteverket var langt mer solid og redelig – ha vært akseptabel dersom fremstillingen samlet seg til en selvstendig og tydelig fortelling, men det er overhodet ikke tilfelle i dette retningsløse verket.

Ofte er det ikke bare enkeltformuleringer og funn som finner veien fra Baglos bok og ut i Jenssens tekst, nei det er også rekkefølge, dramaturgi, stoffets strukturering, og ikke minst hennes egne primærkilder. I delen der Jenssen bygger på Baglo, finnes det mange eksempler på brudd på god sitatskikk, men verre er det egentlig at hele denne delen av boken representerer det man bare kan kalle et kunnskapstyveri. Svermen av fotnoter blir en slags røykteppe som dekker over for det faktum at denne tykke boken i ekstremt liten grad bygger på arbeid med primærkilder, og at selv fremstillingen ofte er hentet fra andre.

Sterke betenkeligheter

Og det er ikke bare Baglos bok som er gjenstand for denne typen kunnskapstyveri. Her er et eksempel der fotnoten refererer til en årbok fra Rana historielag. Først kilden:

… hans svigermor skulle skysse Masoni over Langvatnet. Ved anledningen var han kledd som kineser med lang hårpisk. Han så så fremmedartet ut at hun hadde hatt sine betenkeligheter med å ta ham inn i båten.

Og Jenssen:

En kone i Rana husket at hun hadde rodd ham over Langvatnet – kanskje han skulle besøke broren Johannes – og var kledd i kinesiske gevanter, og hadde lang hårpisk nedover ryggen. Skysskonen syntes han så så fremmedartet ut at hun hadde sterke betenkeligheter med å ta ham om bord i båten.

En fotnote gjør ikke dette greit, og det er illustrerende for kulturhistorikeren Jenssen at han har valgt å gjøre betenkelighetene «sterke». Med hva slags belegg har han forsterket dette setningsleddet? Når Jenssen skal endre på teksten for å unngå å gå i avskrift-fella, fører han inn ting som er spekulasjoner eller mer upresist enn den opprinnelige kilden.

Direkte usmakelig blir metoden når Jenssen bruker en førstepersonsfortelling fra en same som har opplevd en utstilling (trykket i tidsskriftet Ottar 4/2007) uten å gjøre annet enn å henvise til den i fotnote. Igjen er fem–seks boksider påfallende like kildeartikkelen og alt er samlet til én henvisning. Men verst er det at Jenssen i dette eksempelet tar stemmen til en som faktisk har erfart dette, og skyver det nærmest friksjonsfritt inn i sin egen tredjepersonsfortelling.

Her fra førstepersonsfortellingen:

Så hendte det noe dramatisk. Vi hadde nemlig tre reinsdyr tjoret på gressplenen utenfor leiren, ikke så langt fra løveburet. På et eller annet vis hadde en av disse ung-løvene tidlig på morgenkvisten klart å grave seg under gitteret og kommet seg ut. Den hadde da angrepet et av reinsdyrene og rispet den opp på ryggen og i siden. […] Per Andersson og jeg åpnet teltdøren vår og kunne ikke tro våre egne øyne da en løve akkurat passerte teltet.

Og Jenssen:

I bur stod tre ungløver. Og i tjor på en gressplen utenfor sameleiren stod tre reinsdyr. En av løvene klarte en tidlig morgen å grave seg ut under gitteret. Den angrep det ene reinsdyret og etterlot spor av klørne på ryggen og på siden. […] Trygve og broren kunne knapt tro sine egne øyne da de åpnet teltdøren og så en løve gå forbi.

At en erfaren journalist ikke har fått vammel smak i munnen av å sitte å skrive denne fortellingen om fra første- til tredjeperson, og særlig i arbeidet med en nokså storsnutet bok om et urfolks kulturhistorie, er vanskelig å forstå. At forlaget har latt det passere, kan bare skyldes et arbeidsuhell.

Taktiske omskrivninger

Kildebruken viser at den ofte gjentatte forestillingen i plagiatdiskusjoner om at «kunne ikke bare vedkommende skrevet om litt og slengt på en fotnote» ikke holder vann mot hverken metodiske, moralske eller intellektuelle standarder. Det store antallet eksempler i Jenssens bok på minimal omskrivning og omdisponering av tekst fra kildene, viser dessuten at de siste årenes ensidige fokus på plagiat har etterlatt et stort hull:

Når metoden her fremstår som et taktisk (og i mine øyne ofte mislykket) arbeid for å unngå den mest formalistiske definisjonen av begrepet, blir det vel så relevant å vende den kritiske oppmerksomheten mot bokens mange tyverier av kunnskap.

Jenssens lesning av samisk kulturhistorie er så klossete at leseren får vondt, hans skriftlige ego er rett og slett olympisk. «Den samiske nasjonen er utspent mellom virkeligheten og drømmeaktige visjoner», skriver han for eksempel på bokens siste sider, og reproduserer dermed nok en gang den eksotiseringen som samene har vært gjenstand for gjennom århundrer. Alt som kunne gå galt, har i denne boken gått ettertrykkelig galt.

Mer fra Anmeldelser