---
fredrik skavlan
---
– Da vi avtalte dette intervjuet, sa du at du var lei av spørsmål om når du skulle ha barn med Maria. Fordi jeg er 36 år og ennå ikke har barn med mannen min, er det et spørsmål jeg ofte må forholde meg til selv. Hvor intime spørsmål er det greit å stille til folk man ikke kjenner?
– Det der, for eksempel … er et fantastisk godt spørsmål. Veldig snedig. La meg prøve å tenke på noen eksempler … nei. Hvor går grensen? For å være ærlig, så ser jeg ikke helt den grensen. Jeg tror alle som befinner seg i offentligheten, har noen grenser rundt seg, men at det er veldig store individuelle forskjeller. Når jeg er i studio, prøver jeg å kjenne de usagte, ikke-markerte grensene hos den jeg snakker med. Jeg tror jeg er en person som kanskje signaliserer mer grenser enn jeg egentlig mener å gjøre. Vennene mine synes nok snarere at jeg er det som på engelsk heter oversharing, at jeg er veldig åpen. Mye av min måte å være på, min humor og sånn, henger sammen med at jeg er åpen. Hvis jeg virker tilbakeholdende, skyldes det at jeg opp gjennom årene er blitt litt skuddredd. Det å være kjent er ikke noe jeg har ønsket meg. Men man vil vite hvem programlederen er. Da vi skulle starte med Skavlan i Sverige, måtte jeg stille opp på alt. Så da valgte jeg noen private historier, vanskelige, men likevel relativt avklarte områder. Jeg kan diskutere dette med Maria på forhånd. Vi er heldigvis ganske enige om hvem vi ikke vil være, for å si det sånn. Så svaret på spørsmålet ditt er at det er store individuelle forskjeller. Noen setter opp et usynlig gjerde rundt seg, andre gjør det ikke.
Det er to ting jeg mister ved å gjøre denne jobben: Det ene er språket mitt.
– Hvorfor vil du ikke snakke om Knausgård?
– Alle snakker om Knausgård.
– Ja?
– Jeg vil selvsagt gjerne snakke med Knausgård, og håper han stiller som gjest i Skavlan. Men jeg vil slippe å forholde meg til Knausgård-debatten. Jeg vil møte ham mest mulig «rent», hvis du skjønner hva jeg mener?
– Hvor viktig er det at gjestene tar «ansvar for samtalen» i studio?
– I starten med Først&Sist var jeg opptatt av at samtalen skulle flyte lett, at alle skulle føle seg vel og ha det hyggelig. Etter hvert er jeg blitt mindre redd for stumme og «vanskelige» intervjuobjekter, eller; jeg har skjønt at slike gjester også lager god tv, det vil si: Det er greit hvis publikum vrir seg i sofaen og holder en pute foran ansiktet av frykt for at jeg eller gjesten ikke skal klare å lande på bena.
– Har du noen triks?
– Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg tror det handler mye om å finne og tilpasse seg intervjuobjektets tempo, ikke fylle ut alle pausene med småprat. Lars Lillo-Stenberg, for eksempel, snakker, tenker seg om, og snakker igjen, uten alt babbelet imellom. Når det gjelder dette «mysiga» og koselige som vi ofte kritiseres for, er jeg ikke enig i at programmet alltid er sånn.
Det er en slags politisk korrekt følsomhet i Sverige, som er enda sterkere enn i Norge.
– Grunnen til at jeg ville snakke med deg om Karl Ove Knausgård, er at han, ved siden av å være en bestselgende forfatter, også er profilert nordmann i Sverige. På telefonen sa du at du aller helst vil at svenskene skal glemme at du er norsk. Lykkes du med det?
– Nå sier de i SVT foran denne sesongen at de vil slutte å tekste meg. Det overrasker meg veldig, og jeg er vel egentlig imot det. Men det er et morsomt eksperiment, og det er vel et tegn på at de begynner å føle at jeg snakker deres språk.
– Hvor stor er språkbarrieren?
– Jeg pleier å si at det er to ting jeg mister ved å gjøre denne jobben: Det ene er språket mitt. Det andre er alle referansene mine. Jeg kan ikke forutsette at alle vet hva jeg snakker om og ler av det samme som meg. Når det gjelder språket, har jeg vært opptatt av å finne det som fungerer best, og det er dessverre svorsk. Jeg synes jeg har funnet en balanse mellom norske og svenske ord, jeg skjønner at mange irriterer seg over det, men det er effektivt. Jeg vil gjøre meg forstått. Det er det som betyr noe for meg. Jeg vil kommunisere. Språk er vann, ikke sant? Det finner sin vei.
– Mange vil si at språk også er identitet. Hva er det som røper at du er norsk?
– Jeg er nøye med å beholde mitt norske tonefall. Det gjør jeg når jeg snakker engelsk også. Jeg prøver ikke å snakke svensk eller engelsk. Det klarer jeg ikke uansett. Men bare for å ha det sagt: Jeg mente ikke å si at det ikke er forskjeller mellom nordmenn og svensker, for det er betydelige forskjeller. Den svenske delen av redaksjonen kommer tidligere på jobb og går senere enn den norske, det er en helt annen disiplin. De opplever på sin side oss som litt amerikanske, i den forstand at når vi på norsk side sier «ja» viser det seg ofte at det betyr «kanskje». For dem er et ja et ja, når en beslutning er tatt så står de ved den. Mens vi på norsk side kan være litt sånn «æsj, nei, forresten, vet ikke», er de mye rakere. Der vi nøler og tviler oss frem, er de vant til et mye tydeligere hierarki.
– Rakere?
Hvem er det jeg har problemer med å snakke med? Gro Harlem Brundtland eller Marit Larsen? Moren min? Døtrene mine?
– Sa jeg det? Sier man ikke det på norsk?
– Det høres svensk ut. Mer rakrygget ville jeg sagt, eller mer rett frem. Straight forward.
– Er du sikker på det? En rak rygg, da, går det an?
– Kanskje. Men det høres ut som en tilpasning.
– Det er mulig. Noen svenske ord dukker opp uten at jeg tenker over det, du vil legge merke til at jeg sier mye «till eksempel».
– Ja. For eksempel. Vi må snakke mer om referansene. Først&Sist ble sett av en million nordmenn på fredagskvelden i ni år, og var en nasjonal fellesreferanse. Skavlan er den mest vellykkede møteplassen for svensk og norsk offentlighet. Hvilke tanker gjør du deg om programmets samfunnsoppdrag?
– Jeg tenker ikke på det som et norsk-svensk samarbeid. Jeg tenker ikke engang så veldig norsk-svensk. Jeg forholder meg til ett marked som ikke er fem millioner nordmenn og åtte-ni millioner svensker, men som sitter der én og én. Skjønner du? Én og én, fra Bodø og Umeå, Malmö og Kristiansand. Forskjellene er enorme! Og da må jeg få si noe som har vært en oppdagelse for meg, apropos dette med referansene som jeg har mistet.
– Ja?
– Jeg tror at jeg i Først&Sist-tiden, var altfor husvarm med referansene mine. Det skyldes at vi som bor i Oslo tror at alle er fortrolig med det samme som oss, men det er feil. Sannheten er at folk utenfor Oslo i Norge, de driter i Oslo. Sånn er det i Sverige også. Forskjellene mellom Stockholm og Karlstad er mye større enn forskjellene mellom Stockholm og Oslo. Vi må ikke rote det til ved å tro at det er grensen som er avgjørende. Det handler om størrelsen på byen, det handler om by og land og alle mulige andre forhold. Det er én og én som sitter der i stuene sine. Det er disse individene jeg kommuniserer med.
– Apropos, mens jeg husker det: Jeg skal hilse deg fra moren min.
– Takk! Så hyggelig.
– Da jeg snakket med henne på telefonen i Moelv i går, sa hun uten å nøle at jeg måtte hilse Fredrik. Blir du gjenkjent på gaten i Sverige også?
– Ja, jeg gjør det. Og veldig mange hilser fra moren sin. Ingen hilser fra døtrene sine. Men ja, jeg blir gjenkjent, og jeg har reist veldig mye rundt i Sverige, slik som jeg også etter hvert gjorde i Norge, for å komme ut av Oslo 3-smørja. Jeg har et par-tre foredrag som jeg har holdt noen år nå, og de fungerer overraskende godt i Sverige også. Gleden ved reisingen er å treffe mennesker som jeg ellers aldri ser, som er engasjerte og ikke minst krevende. De føler eierskap til programmet og er opptatt av valgene vi tar. For meg personlig er møtet med publikum på denne måten viktig.
– Hva er den største forskjellen mellom norsk og svensk offentlig debatt?
Fra min side sett er det nesten ingen programmer som fungerer. Jeg er kronisk misfornøyd med et eller annet.
– Debatten er mer lik enn forskjellig, synes jeg. Begge er mest forsiktige. Jeg opplever at takhøyden er lav begge steder.
– Jeg hører om svensker som blir sjokkert over hvordan nordmenn, også akademikere og embetsmenn, skjeller hverandre ut offentlig?
– Svenskene er kanskje høfligere, men de er ikke mindre strenge. Debatten rundt meg og mine programmer, som er den jeg kjenner best, beveger seg i sykluser. Mottagelsen etter første sesong i Sverige, for eksempel, var overveldende, total «omkramning». Jeg fikk flere priser og det var ikke måte på. Da tenkte jeg at dette er for mye, så bra er det ikke. Jeg tenkte at dette får jeg en regning på. Og det gjør jeg nå. Programmet er «akterutseilt» og «sexistisk». Vi har fått en og annen smell i svenske medier, og selv for meg som har så mye opparbeidet distanse, er det voldsomt. Det er en slags politisk korrekt følsomhet i Sverige, som er enda sterkere enn i Norge.
– Er Skavlan i dine øyne en debattarena?
– Ja og nei. Jeg kommer aldri til å si «kjør debatt». Men jeg vil ha mer uenighet i studio. Programmet kan godt bli mer kantete innimellom. Det mest irriterende jeg vet, er når folk sier at i Skavlan er det bare koseprat. Det irriterer meg. Det er ikke det vi vil. Og jeg føler ikke at det er det vi gjør. Men jeg er opptatt av at jeg ikke skal sitte og «tøffe meg». Jeg har gjort noen ganske tøffe intervjuer innimellom, men jeg vil ikke sitte og gjøre det når jeg ikke egentlig har ammunisjon til det, bare for å vise andre journalister at jeg kan det. Det blir uansett mer konflikt i programmet fremover.
– Hva slags debatter vil du ha?
– Det beste eksempelet jeg kommer på i farten er da Thomas Hylland Eriksen og Bård Tufte Johansen var gjester samtidig. Thomas hadde nettopp levert en elegant analyse av fotball, som det viste seg at Bård var ganske uenig i. Bård hadde helt andre forutsetninger for å snakke om fotball, og det som var gøy var at Thomas også ble mye bedre da han fikk motstand. Debatten oppsto liksom bare av seg selv. Det er jo all denne konsensusen man blir lei av. Det er ikke noe poeng for meg å lage et gjennomført feelgood-program. Tvert imot. Jeg vil at programmet skal romme alle følelser. Jeg vil heller ha noen toere og noen seksere enn bare firere.
– Du er blitt beskyldt for å ha en sexistisk programlederstil, både i Norge og i Sverige. Hva skyldes kritikken, tror du?
– Nei, hva skyldes den? Jeg vet ikke. Noen ganger føles det som filmen En ny dag truer, der Bill Murray lever den samme dagen og de samme hendelsene om og om igjen. Jeg gjorde masse intervjuer da vi lanserte Skavlan i Sverige. Svenske journalister søker i tekstarkivet og hva finner de, jo, «Kåte Fredrik».
– Jon Hustads artikkel fra 2002.
– Det jeg avviser, er at jeg har en sexistisk stil, eller at jeg har et problem med å snakke med kvinner. Kritikken er først og fremst nedlatende overfor kvinner. Man går i en felle bare ved å formulere seg sånn, som om kvinner var en gruppe på den måten. Hvem er det jeg har problemer med å snakke med? Gro Harlem Brundtland eller Marit Larsen? Moren min? Døtrene mine?
– Kritikken opprører deg?
– Ja, den gjør det, fordi den er så umulig å forsvare seg mot. Men jeg mener bestemt at den handler mer om dem som fremfører den enn om min programlederstil. For å ta det mest brukte eksempelet, et program der jeg stiller spørsmål om armene til Marit Bjørgen. Det gjør jeg ut fra ren idrettsinteresse. Jeg er nysgjerrig på hvordan hun klarer å vinne så mange gullmedaljer, armene er ekstreme, noe hun selv understreker i valg av klær i studio.
– De som har vært gjester hos deg, understreker ofte den trygge atmosfæren. Hva gjør du for å få andre til å føle seg trygge?
– Grunnen til at jeg kan gjøre denne jobben, er at jeg er redd. Det sitter tre millioner mennesker der. Det er klart jeg skjerper meg. Jeg deler nerver med gjestene. Jeg lar dem forstå at det kiler i magen min også, men legger til at det går over etter de første fem minuttene. Og det gjør det som regel.
– Du pleier å gi gjestene æren for programmets suksess. Hva er det viktigste du bidrar med?
– Det viktigste jeg gjør i studio, er å forsvinne. Jeg er ekstremt bevisst min rolle og funksjon. De programmene jeg får best respons på, er de hvor jeg er nesten helt usynlig. Det er det som skiller meg fra mange andre talkshowverter, tror jeg. Folk er mye mindre opptatt av oss programledere enn vi programledere liker å tro. De som ser på er ikke interessert i oss, men i det vi kan formidle. Gjestene opplever ikke at de kommer til studio for å gjøre meg bra. De opplever at de selv kan få vise seg på sitt beste. Jeg skal bare få det til å funke.
– Er det noen programmer du ikke har fått til å fungere?
– Å ja, mange. Fra min side sett er det nesten ingen programmer som fungerer. Jeg er kronisk misfornøyd med et eller annet. Heldigvis vet aldri seerne hva jeg hadde sett for meg på forhånd, og blir mindre skuffet enn meg.
– Hva skal til for å lykkes med en felles nordisk tv-satsing?
– Det viktigste er, som nevnt, å tenke på det som ett marked og fokusere på produktet. Oppskriften er å lage gode, allmenngyldige programmer som engasjerer folk. Noe jeg har lurt på, er hvorfor det ikke finnes en norsk-svensk avis?
– Ja, hvorfor gjør det ikke det?
– Jeg synes det er rart. Beskjedenhet fra norsk side er nok en del av det, vi har stått litt med lua i hånda. Og svenskene har vært uinteresserte i Norge. Men dette er i ferd med å endre seg. Jeg ville ikke ha fått muligheten til å gjøre det jeg nå gjør, for ti år siden.