---
Midt I DeBATTEN
I boken Norsk hamskifte kritiserer Jostein Gripsrud professorkollega Terje Tvedts bestselger Det internasjonale gjennombruddet.
Gripsrud er professor ved Universitetet i Bergen og leder forskningsprosjektet Scanpub, som undersøker skandinavisk innvandringsdebatt mellom 1970 og 2015.
---
– Du ble så irritert over Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet at du skrev en hel bok for å kritisere den. Hva var det som irriterte deg?
– Påstander om norsk historie som jeg ikke kunne få til å stemme. Og skrivemåten, som er veldig svulmende og ofte har en underlig bruk av kjente begreper.
– Har du et eksempel?
– Nå må du vente, jeg har ikke manus foran meg her. Han skriver at «utviklingsbegrepet er en allegori for en vestlig myte».
– Hva er galt med det?
– Hvis du kjenner definisjonen av en allegori, i et hvilket som helst oppslagsverk, så vet du at det ikke stemmer.
– Tvedts bok ville neppe blitt godkjent som doktoravhandling, skriver du. Boken prøver vel heller ikke å være det?
– Nei. Jeg bare antyder at den ikke er på topp akademisk nivå.
– Retter du kritikk mot forlaget hans her også?
– Ja, det mener jeg. Denne boken er ikke gjennomgått ordentlig. Det er massevis av manglende henvisninger og feil som burde ha vært rettet opp av en kompetent leser i forlaget. For eksempel så åpner han boken med å referere til et veldig kjent foredrag av Jens Arup Seip som heter «Fra embetsmannsstat til ettpartistat». I boken står det «Fra embetsmannsstat til flerpartistat». Det er jo en helt tullete feil. Et ordentlig forlag ville sørget for at det ble rettet opp. Når den feilen slipper igjennom, så lurer man jo på hvor mange feil som det er vanskeligere å peke ut.
– Er det noe du er enig med Tvedt i?
– Det er klart at han har rett i mange ting. Han har rett i at det har vært en veldig stor innvandring, og at det har endret Norge for alltid. Han har også rett i at islam kunne blitt møtt med en sterkere grensedragning, der vekten var blitt lagt på dialog. Jeg har også kreditert ham for hans arbeid med å kritisere bistandsfeltet gjennom mange år. Det er ikke sikkert alt det han sier er like holdbart, men han har påpekt store svakheter og bidratt til å holde et kritisk blikk på et felt der norske journalister har sviktet. Det er ikke slik at jeg svartmaler alt han har gjort eller sier at alt han har gjort er feil. Det er perspektivene i de historiske fremstillingene som er uheldige for den offentlige debatten.
– Om det stemmer at de idéhistoriske strømningene Tvedt omtaler ikke har det omfanget han hevder, kan han ikke likevel ha rett i at de har eksistert og at de har hatt innflytelse?
– Jo, det er klart, jeg viser jo at multikulturalistiske tanker preget Samekomiteen på 50-tallet, som Tvedt ikke nevner. Den ga etniske minoriteter rett til å holde på sin egen kultur og egen identitet innenfor den norske nasjonalstaten. Det er klart dette har eksistert.
– Hva med tendensen Tvedt mener er i sving senere?
– He-he. Hvilken tendens? Du snakker litt som Tvedt.
– For eksempel at multikulturalisme har tatt over som Norges grunnleggende statsbyggingsideologi, slik han hevder.
– Det er en helt feilaktig påstand jeg tilbakeviser på grunnlag av hva jeg finner i dokumenter Tvedt selv viser til, men som han gjengir galt. Få, om noen, i Norge har prøvd å representere radikale, multikulturalistiske ideer. I Storbritannia har man en gammel tradisjon med at jøder fikk ha egne domstoler. Det har man også gitt til muslimer. Det er noe jeg er sterkt imot, og som aldri har stått på tapetet i Norge.
– Er det ingenting i Tvedts idéhistoriske analyse som stemmer?
– Det er klart det er mange korrekte observasjoner, og mange sitater som er korrekt gjengitt, det er ikke alt som står her som er like vilt. Men helheten av dette, og argumentasjonen, er problematisk.
– Hvordan mener du offentligheten bør forholde seg til Tvedts påstander etter å ha lest din bok?
– Norske journalister, både i NRK og andre steder, bør slutte å gjenta at han er «godhetsregimets» opphavsmann. Et hovedargument fra min side er at denne godheten har røtter tilbake til 1800-tallet, og at den er en del av norsk identitet. Tvedt lager en historie om at dette er en tanke som oppstår etter 1962, da syv personer begynte å jobbe med utviklingshjelp i Oslo. Utviklingshjelpen begynte lenge før, i 1947–48 i FN og fra 1952 bilateralt, med India.
– I VG skrev du at «tvedtianernes undergangstenkning» minner om ml-bevegelsen, som Tvedt var med i fra 1968 til 1981. Begynner vi ikke å bli litt ferdige med å anklage folk for det de mente på 70-tallet?
– Jeg bare påpeker den grunnleggende tankefiguren. Nasjonen er enten på vei inn i undergangen, eller den har allerede gått under, som i denne boken. Og så er det noen svikere som sørger for dette, nemlig «femtekolonnen», som SV var på 70-tallet, og nå det humanitær-politiske kompleks, som sikkert også er smekkfullt av SV-ere. Jeg har ikke skrevet det i boken, for dette ble tydeligere for meg da det nærmet seg slutten på arbeidet – men denne historien har jeg hørt før. Jeg var SV-er på 70-tallet, og husker da de kom hjem fra sommerleirene sine i 1976 og skulte mot oss SV-ere.
– Er du klar over at det var Morgenbladet som først lanserte begrepet «tvedtianer» i en notis 15. desember 2017?
– He-he. Nei. Men jeg har under arbeidet med boken hatt flere lesere, og noen av dem sa at «til det vil tvedtianerne si», så det er etablert språkbruk. I senere tid har jeg oppdaget at det er folk som kaller seg selv tvedtianere.
– Kommer det en bølge av «gripsrudianere» nå?
– Nei, det er altfor langt, et kronglete navn.
– Tidligere i år kom pamfletten Gripsruds grep, som var Eivind Tjønnelands kritikk av Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som du var redaktør for. Tenkte du at angrep er det beste forsvar?
– Nei, nei, nei. Den pamfletten syntes jeg var så rotete og skuffende dårlig, at jeg ikke har lagt meg i selen for å få noen offentlig debatt om den.
– På Facebook hevdet du at Tvedt ikke vil møte deg til debatt. Stemmer det?
– Han ble invitert til å møte meg på Café Christie i et møte arrangert av Forum for vitenskap og demokrati, etablert med støtte fra Universitetet i Bergen. Han avviste det med begrunnelsen at det var et for politisk forum til å diskutere fagbok. Da han selv lanserte sin bok stilte han på Civita-frokost med Bård Vegar Solhjell og Torbjørn Røe Isaksen som kommentatorer. Det var vel en mer faglig sammenheng for ham.
– Du hevdet også at Tvedts forlag «har mast i månedsvis om diskusjoner» mellom deg og Tvedt, men forlagssjefen svarte at han bare hadde tatt kontakt for å høre når boken kom. Du fremstår litt omtrentlig selv?
– Det kan du godt si, men jeg skjønner ikke hvorfor han ved to anledninger skulle være så interessert i når min bok kom hvis det ikke var fordi diskusjonsmøte var et tema allerede den gangen. Jeg mener også vi hadde en telefonsamtale som han nå benekter.