Det er tørkekrise i norsk landbruk – fôravlinger er dårlige, dyr slaktes tidligere og fôr importeres og fraktes langveisfra. AgriAnalyse advarer forbrukerne om at enkelte melkeprodukter kan bli mangelvare. Det kan bli «melkekrise», ifølge radiokanalen P4.
Samtidig ønsker Nortura å øke omsetningsavgiften for å drifte fryselager med økt kapasitet. Sannsynligheten for at kapasiteten på lagrene sprenges, er stor. Landbruksorganisasjonene ber om økt støtte – i Sverige er det blitt gitt 1,2 milliarder til import av mer fôr.
For tørken i Norge er selvsagt ikke enestående. I Independent skrives det om varmerekorder som sprenges verden over. Det er flere steder som sliter med tørke, skogbrann, ekstremvær. Eksempelvis hetebølge i Canada, flom og ekstremvær i Japan, tørke og hetebølge i store deler av Europa. Det globale landbruket er truet. Men i Norge er fokuset å «fikse» fôrkrisa med å importere fra land som likeledes som oss selv, sliter med et endret klima. Da «trygge» importland som Finland og Sverige selv sliter med tørke blir løsningen å importere fra sørligere strøk. Til og med USA ønsker noen å importere dyrefôr fra. Og import av fôr kan føre til samtidig import av sykdommer.
Tørken viser med all mulig tydelighet at produksjon av dyr er ressurskrevende. Kjøttproduksjon bruker ressurser som vi ikke har – ikke i Norge og ikke i verden som helhet. Initiativet «Overshoot day» beregner hvert år hvilken dag verden har brukt opp sine ressurser for året – i år var dagen 1. august. En av initiativets oppfordringer er å kutte kjøttforbruket fordi, som de skriver: «Kalorier fra dyr er vesentlig mer ressursintensive å produsere enn kalorier fra planter».
Ikke engang i en «normalsituasjon» kan norsk kjøttproduksjon hevde å være bærekraftig. 70 prosent av kjøttproduksjonen er basert på dyr som spiser kraftfôr. Selv for dem som også spiser gress, utgjør kraftfôr ofte 40–50 prosent. Norge importerer 40–50 prosent av kraftfôret, inkludert import av fôr fra regnskogområder. Produksjon av husdyrfôr beslaglegger 90 prosent av norsk landbruksareal.
I Norge er vi ikke vant til å mangle vann. Men vi kan måtte bli vant til det, ifølge klimaforskere. Landareal er imidlertid noe vi mangler allerede. Landbruksministeren sier rett ut: «Vi har ikke arealer nok til (selvforsyning)».
Man «redder» ikke dyr fra slakt i kjøttindustrien – man avler dyr for nettopp å ta livet av dem.
Vi vet at kjøttproduksjon tar betydelig mer vann- og landressurser enn dyrking av proteinrike vekster direkte til menneskemat. Regner man per gram protein er de ulike kjøttproduktene mellom 1,5 til 6 ganger så vannforbrukende som belgvekster. Den internasjonale klimapolitikeren Stern of Brentford har uttalt at «kjøtt er sløsing av vannressurser». Det kreves også mellom fire og ti ganger så mye landareal å produsere ulike typer kjøtt som det tar å produsere fullverdig plantemat. Nyere forskning fra Universitet i Oxford viser at dyreproduksjon beslaglegger 83 prosent av landarealene i verden, mens det kun står for 18 prosent av kaloriene. Uten produksjon av meieriprodukter og kjøtt kan landbruksareal reduseres med 75 prosent og fortsatt fø verden. «Å konvertere gress til kjøtt er som å konvertere kull til energi», sier Joseph Poore, ansvarlig for studien.
Som om ikke dette var nok, er også kjøttproduksjon en av de største driverne av utslipp av klimagasser – selve årsaken bak ekstremværet. Og desto mer landbruksareal vi bruker, desto mindre skog får vi. Som kjent beskytter skog mot skadelige klimaendringer.
Til tross for alt dette: norske politikere og medier vier sjelden kjøttproduksjonen et kritisk blikk. Tvert imot blir forbrukerne oppfordret til å spise mer kjøtt – for nå blir det overskudd! Er det også tørkekrise for fornuften, når vi kan se på dagens situasjon uten å tenke at vi må endre vår matproduksjon?
Som en tragisk ironi har tørkekrisen ført til at dyrene i industrien – de det ellers ikke snakkes så høyt om – har fått medienes sympati. Det skrives om å «redde dyr fra slakt». Men man «redder» ikke dyr fra slakt i kjøttindustrien – man avler dyr for nettopp å ta livet av dem før de har fått særlig mye ut av livet. Kalver som tas fra moren samme dag som de blir født reddes ikke fra slakteriet dit de sendes når de kun er noen måneder gamle. Seks måneder gamle grisunger eller få uker gamle kyllinger reddes heller ikke. Disse dyrenes opplevelse av et liv i fangenskap, dyretransport og slakt på samlebånd får sjelden medienes oppmerksomhet. Å bruke ressurser vi egentlig ikke har til å fôre opp dyr som ofte går igjennom betydelig lidelse for å ende på middagsbordet er ikke å «redde dyr».
Vil man det beste for dyr og miljø, og samtidig ønsker effektiv matproduksjon i en verden hvor ressursene blir knappere, er ikke kjøttproduksjon løsningen. Men det finnes løsninger: Forskere også i Norge har begynt å studere hvordan proteinrike planter kan dyrkes i Norge, hvordan andre metoder kan gi mulighet for dyrking av flere typer planter, hvordan nye arealer – inkludert byarealer – kan brukes til planteproduksjon og hvordan også planter fra havet kan være fremtidens mat. Norsk matpolitikk har hatt et ensporet fokus på dyreproduksjon. Dette må stoppe – for dyrenes, miljøets og vår egen skyld.
Siri Martinsen
Marie Henriksen