FILOSOFI Debatten om abort av fostre med Downs syndrom har ledet til en debatt om fagfilosofers rolle i offentligheten. Bjørn Hofmann og Siri Carson angriper det de kaller «kontroversiell» offentlig filosofi i Morgenbladet 21. september. De skriver at Downs-debatten ga «et vrengebilde av hva offentlig filosofi bør være».
Utgangspunktet for debatten var at et økende antall gravide ønsker genetisk informasjon om sine fostre, og vil ta abort i tilfelle Downs. Bør de få slik informasjon? Vi mener ja. Vi trenger tungtveiende grunner før vi kan overprøve gravides selvbestemmelse i et så viktig og personlig valg.
Et argument for å nekte informasjon er at det er negativt om det fødes få barn med Downs. Men er det negativt? Downs gir dårligere livskvalitet (kortere liv, svekket helse, svekkede kognitive ferdigheter) og kan være en stor påkjenning for en familie.
Hofmann og Carson har to innsigelser til Sterris svar. Den første er at Sterri ikke forklarte hva han mener med «livskvalitet». Men det gjorde han. Det han ikke forklarte, er hva som utgjør et godt liv. Det er imidlertid et filosofisk problem som Sterri ikke trenger å løse. Downs gir dårligere livskvalitet gitt alle de sentrale teoriene om livskvalitet.
Den andre innsigelsen er at Sterri er inkoherent når han appellerer til gravides selvbestemmelse samtidig som han er kritisk til kjønnsselektiv abort. Det er en urimelig innsigelse. Selvbestemmelse kan være viktig uten å være et absolutt prinsipp.
Urimeligheten går over i det absurde når Hofmann og Carson forsøker å tolke oss dit hen at vi ikke bryr oss om klare begreper og koherens, men i stedet er postmodernister som mener at filosofi er underholdning og provokasjon. De forklarer at klarhet og koherens er viktig, som om vi var uenige. Hofmann og Carson har virkelig frekkhetens nådegave.
Når de skal gi andre eksempler på dårlig filosofi, skriver de at Moen mener at «kvinner bør få betaling for å la seg befrukte av mer intelligente menn» og at UiO-filosof Anna Smajdor mener at «hjernedøde skal være surrogatmødre». Men ingen av dem mener det. De har argumentert, i hver sine faglige fora, for at praksisene ikke kan avvises som umoralske på prinsipielt grunnlag. Skal de avvises, sier Moen og Smajdor, må de avvises fordi de er upraktiske eller gir opphav til ytterligere problemer.
Det er vanskelig å bygge et godt filosofisk debattklima når kolleger fremstiller at «X er ikke prinsipielt galt» som «Gjør X!».
Det er vanskelig å bygge et godt filosofisk debattklima når kolleger fremstiller at «X er ikke prinsipielt galt» som «Gjør X!».
Hofmann og Carson ser ut til å mene at filosofer bare bør problematisere, ikke forsvare egne standpunkter. Når vi som samfunn står overfor viktige verdivalg, trenger vi imidlertid mer enn bare problematisering. Vi trenger også konstruktive forslag til løsninger.
Hofmann og Carson skriver at nyanser taper mot kontroverser i kampen om medieoppmerksomhet. Det er en legitim kritikk. Men er det en kritikk av oss eller av mediene? Og bidrar Hofmann og Carson til kontrovers eller nyanser når de tillegger oss og Smajdor standpunkter som er langt mindre nyanserte enn dem vi faktisk har forsvart?
Ole Martin Moen
Postdoktor, IFIKK, Universitetet i Oslo
Aksel Braanen Sterri
Stipendiat, IFIKK, Universitetet i Oslo