Jeg skal ikke fly på ti år, og jeg gleder meg

2030 er året vi skal ha kuttet 45 prosent av klimagassutslippene våre globalt. I Norge, en av de mest utslippsintensive krokene av verden, må vi kutte langt mer. Flypolitikken som gjelder på andre siden av det grønne skiftet, er forhåpentligvis en helt annet enn dagens.

I dag bygger vi en tredje rullebane på Gardermoen, lar det være dyrest å velge tog og belønner oss selv med billig alkohol de gangene vi gjør noe så destruktivt som å sette oss inn i CO2-maskinene i avkoblingen, utforskningen eller firmaets navn.

Forurensning fra fly er vanskelig å prate om fordi den eneste klare årsakssammenhengen mellom vår økte flyaktivitet før og nå, er økt kjøpekraft. For hver flyreise ligger det en unik historie. Likevel er det ofte slik at man kunne ha latt være. Koblet av med skjønnlitteratur hjemme. Utforsket mindre eksotiske land i togavstand. Tatt en videosamtale.

Det er dynamitt å skrive dette, rent sosialt. Det er hele poenget. Min flynekt får minimale konsekvenser for globale utslipp. Så når jeg velger å skrive om å ta flyansvar i avisa, er det fordi dette først og fremst er en etterspørsel etter kulturendring.

Det er intet kunststykke å avstå fra å fly. Det er såre enkelt. Det er bare å la være å fly.

Det som er vanskelig, er å være et uroelement som lar forventningen om bidraget til å normalisere vår ekstremflyvning stå uinnfridd. Ved å kutte utslippene mine, vil jeg skuffe familien min, vennene mine og arbeidsgiveren min. Skape ubehag ved å være en påminner om dissonansen mellom våre handlinger og fromme ord om klima. Melde meg ut av konkrete sosiale settinger som jobbturer og utdrikningslag.

Av sosiale grunner, som ektefelle, søsken eller barn i utlandet, vil det for mange være umulig å ikke fly. Det skjønner alle. Men skal vi la nødvendige flyturer retorisk legitimere resten?

Det er noe magisk med å fly, det er det. Så magisk at vi glemmer alle ulempene. Jeg gruer meg ærlig talt ikke til å slippe sikkerhetskontrollen. Å betale for en reise til flyplassen som er dyrere enn selve flybilletten. Å styrte et glass vin klokken ni fordi turbulensen gjør meg livredd.

Det er magisk å fly fordi vi forsvinner et sted og dukker opp et annet. Vi trosser de romlige begrensningene som har lagt bånd på mennesker som av politiske og romantiske grunner har forsøkt å komme i kontakt med hverandre gjennom historien. Vi er vant til at jorda krymper.

Samtidig er vi vant til at utslippene går opp. Nå må de gå ned. Det bør vi som art benytte som en mulighet til å få et forhold til distanse igjen. Det er nå engang sånn at Berlin er nærmere enn New York. Selv om Norge har stilt seg på utsiden av Europa i politisk kontekst, er det fortsatt vårt nærmeste nabolag. Det er ikke feil å toge dit oftere.

Å benytte seg mindre av fly kan bety å komme mer i kontakt med omgivelsene rundt oss, leve mer i takt med vår egen tid og på jordas premisser. Mens vi venter på den nødvendige politikken, kan vi jo spørre oss selv: hva får jeg igjen for å bidra til å rasere livsgrunnlaget?

Jeg gleder meg til å våkne opp i 2030 og se tilbake på en tid der vi tillot det absurde: å tilrettelegge sosialt og politisk for ekstreme utslipp i luftfarten. Spørsmålet nå, er om politikken på området er så tannløs og uansvarlig at det er enklere å endre normene våre først.

Signe Bakke Sølberg Johannessen