Essay

Steppenes politikk hjelper dagens sterke ledere

Nomadenes politiske modell kan forklare hvorfor folk i liten grad motsier Erdogan og Putin, skriver Iver B. Neumann og Einar Wigen.

---

Aktuell bok

Iver B. Neumann og Einar Wigen

The Steppe Tradition in International Relations: Russians, Turks and European State Building 4000 BCE-2017 CE

Cambridge University Press 2018

---

Etter å ha hatt en sentral plass i det anglosaksiske ordskiftet de siste 25 årene, ser debatten om eurosentrisme i akademia endelig ut til å ha nådd utenfor antropologi og områdestudier i Norge. Så langt har det praktiske nedslagsfeltet i stor grad vært hva slags tekster som skal inn på hvilke pensa. Det er en interessant problemstilling, men det er også et typisk første skritt.

John Hobson, som har ligget i denne forskningsfronten siden den kalde krigens slutt, definerer eurosentrisme som «the notion that the West properly deserves to occupy the centre stage of progressive world history, both past and present».[1] Selvsagt er det viktig hvordan man håndterer og sorterer andres tanker, men det det faktisk dreier seg om, er hvordan man forvalter sine egne: Vi må forske på gamle problemstillinger med et nytt blikk for å se hvor ikke-europeisk handlekraft finnes, men så langt er blitt oversett.

Institusjonalisert samfunnsvitenskap er en vestlig oppfinnelse, og vestlige erfaringer har vært normgivende. Det har blant annet ført til at vi studerer andre erfaringer med utgangspunkt i vestlige. Dette til en viss grad uunngåelig, for man må tenke et steds fra, og det stedet må være ens eget. I noen grad er det også betimelig, for kolonialismens historie har gjort at importerte europeiske erfaringer oftest er relevante for å forstå hva som skjer andre steder.

Importerte modeller for sosialt liv blir imidlertid alltid hybridisert med allerede eksisterende modeller. I en nyss utkommet bok har vi dette som utgangspunkt for en historisk og prehistorisk titt på et gammelt spørsmål. Til tross for at både Russland og Tyrkia åpenbart har kopiert europeiske måter å bygge og drive stat på, er både Russland og Tyrkia fortsatt forskjellige fra europeiske stater, samtidig som de ligner på hverandre. Hvordan kan det ha seg?

Det europeiske 1800-tallssvaret på dette var så eurosentrisk som det kunne bli: fordi Russland og Tyrkia var mer barbariske og mindre siviliserte enn Europa. Svaret har røtter hos Georg Wilhelm Friedrich Hegel, som definerte sivilisasjonsnivå i henhold til hvorvidt det fantes en skikkelig stat – altså en stat som opprettholdt orden, representerte staten overfor andre stater og kunne tjene som en universell idé som utvikler menneskelige kollektiver. [2] Bare vestlige stater kunne regnes som selve fremtidens prinsipp, mente Hegel, og fikk følge av internasjonale jurister til langt inn på 1900-tallet. Hadde man politiske strukturer i stor skala av annen form, var man barbarer – som russere og tyrkere.[3]

Denne tankegangen gjennomsyrer ikke bare jussen, men hele den europeiske 1800-tallstankegangen. Man finner den i populærkulturen, for eksempel i uttrykk som «sinna [altså udannet] som en tyrk», «skrap på en russer og tataren [altså mongolen] kommer til syne» og så videre. Man finner den også i vitenskapelige arbeider, for eksempel hos Karl Marx, som tilsynelatende aldri gikk lei av å skrive om Russland som en undertrykkende stat for Europas progressive, eller hos Voltaire, som understreket hvordan «tyrken» ikke hadde noen plass i Europa.

I den grad man vitenskapelig forsøkte å underbygge påstanden om at disse folkene og disse statene var barbariske, så man ofte til det nomadiske: Russere og tyrkere hadde vært nomadiske, og hadde vært i så tett kontakt med nomader gjennom så mange år, at de ikke hadde fått utviklet noen skikkelig, altså territorielt avgrenset, stat.

Temmingen av hesten ga disse nomadene en helt ny grad av mobilitet, som de blant annet brukte til å raide fastboende.

Problemstillingen er i seg selv interessant, for om russere og tyrkere konstruerer stater forholdsvis likt, men forskjellig fra europeere, er det første man bør gjøre å begynne å lete etter et opphav som er felles for Russland og Tyrkia, men som ikke er det i samme grad for europeere.

Den eurasiske steppen og nomadisk sosial organisering er ganske riktig et nært opphav for Russland, hvis soldater på 1500-tallet og inn på 1600-tallet entret europeisk politikk bokstavelig talt ikledd mongolsk drakt, og selvsagt for Tyrkia, som stadig feirer sine nomadiske røtter. Europa deler steppeopphavet. Bølge på bølge av eurasiske nomader til hest – i første rekke indoeuropeere, men også noen tyrkisktalende – etablerte seg gjennom årtusenene på toppen av stadig nye europeiske politiske enheter. På 400-tallet var hunerne en viktig påvirkningskilde, og i år 800 ble Karl den Store kronet i anledning sin seier over et annet steppefolk, avarene.

For Russland og Tyrkia er imidlertid steppeopphavet mye nyere enn det er for europeere.

Dersom dette skal spille noen rolle, må det imidlertid skyldes spesifikke sosiale faktorer. Det må være noe med politisk organisering på den eurasiske steppen som har satt sine spor. Et neste skritt må altså være å se om det finnes det man kan kalle noen politisk steppetradisjon.

Det var hjulets oppdagelse og vognens tilblivelse som i sin tid gjorde det mulig for mennesker å oppholde seg på steppen over lang tid. Temmingen av hesten ga disse nomadene en helt ny grad av mobilitet, som de blant annet brukte til å raide fastboende. Fra tid til annen la en rekke forhold – en karismatisk leder, godt klima, mye karavaner og svake bofaste naboer som det var lett å raide – forholdene til rette for at forskjellige grupper slo seg sammen i steppeimperier.

Bofaste imperier i periferien av steppen hadde som strategi å bruke nomader til å beskytte seg mot andre nomader.

Skyterne i vest, Xiongnu i øst, deres avlegger hunerne i vest, nevnte avarer og mongoler er alle blant de mest kjente av disse, og de er alle organisert forholdsvis likt, på tvers av språk. Det sentrale trekket er en sterk leder, hvis legitimitet hviler på at han vise hvor sterk han er ved å få direkte ordre oppfylt, og ikke minst ved å vinne kriger. Hans direkte, personlige bånd til klienter, altså folk som er ham personlig lojale og som typisk mottar en rekke fordeler for å fortsette å være det, er avgjørende. Disse klientene er igjen beskytter eller patron for egne klienter, slik at disse personlige båndene holder den politiske enheten sammen.

Det er noe veldig kjent over dette patron-klient-systemet. Uformelle patron-klient-systemer organisert over lignende lest står sentralt i både den tyrkiske staten under Erdogan og den russiske staten under Putin. Dette er hverken geografisk eller historisk unikt. Man finner det i alle de politiske enhetene som knytter dagens Tyrkia og Russland til steppenomadiske statsdannelser. Slike patron-klient-systemer ser dessuten ut til å være svært vanlige over store deler av Eurasia, for alle statene som er resultatet av hybridisering med steppenomadiske praksiser.

Den hierarkiske organiseringen har sin opprinnelse i materielle forhold. For steppenes nomader er rikdom og evne til å overleve i stor grad knyttet til dyreflokker, og beite er avgjørende for å holde disse i live. Hvilken tilgang man har til beite har vært styrt av posisjon i hierarkiet.

Det er i prinsippet bare plass til én person på toppen av hierarkiet, og alle andre er noens klient. Lojalitet til ens patron uttrykkes ved politisk enighet, og premieres med tilgang til ressurser. Dersom det er tilgang på ressurser som smører patron-klient-systemet og sikrer politisk lojalitet, er det lite rom for opprør. Det finnes heller ingen andre økonomiske grunnlag som kan sikre undergruppens overlevelse enn det som sikres ved lojalitet til en patron.

Fordi den enkeltes overlevelse er såpass tett knyttet til lojalitet, vil et opprør true selve kjernen i ressursfordelingssystemet, og et vellykket opprør kaster typisk om på hele statsdannelsen. Dette gir steppepolitikken et preg av «alt eller ingenting», og gjør det tilsvarende vanskelig å finne kompromisser.

Bofaste imperier langs periferien av steppen (kinesiske, iranske, det bysantinske og så videre) hadde som strategi å bruke nomader til å beskytte seg mot andre nomader. Denne strategien er bokstavelig talt et tveegget sverd. Bofaste som blir avhengige av nomader for sin militære overlevelse, blir fort sårbare for nettopp disse nomadene. Enkelte av dem har historisk enten overtatt, plyndret eller fått omfattende goder (inkludert eliteintegrasjon) i disse bofaste imperiene.

Det første kjente eksempelet på dette har vi allerede i hettittene, som på det andre årtusen før vår tidsregning ser ut til å ha kommet til Anatolia som leiesoldater hos bofaste, for så å gjøre seg til herskere over sine tidligere arbeidsgivere. Sammen med direkte invasjoner og erobringer førte denne leiesoldatmekanismen til utstrakt hybridisering mellom bofaste og nomader langs hele steppens periferi.

Kritikk blir tolket som illojalitet, og illojalitet kan fort bli ansett som forræderi.

Skatter er vanskelige å forvalte for nomader fordi de typisk er for tunge til å samle og frakte rundt. Løsningen har vært å dele ut det man plyndret fra karavaner og bofaste til følgesvenner – man omsetter økonomisk kapital i sosial kapital, og setter ens klienter i gjeld til en selv. Dette er et sentralt poeng i Marcel Mauss' Gaven – man kan forstå et samfunn som et system for utveksling av gaver som skaper gjensidige relasjoner av diffus takknemlighetsgjeld. Klienter blir altså både satt i gjeld, men de får også en forventning om at politisk lojalitet i dag vil gi økonomiske goder i fremtiden.

En fersk film som The Death of Stalin viser et godt eksempel på hvordan slike relasjoner ser ut på nært hold. Dersom en patron ser ut til å miste muligheten for å innfri denne forventningen og en annen potensiell patron kommer og tilbyr muligheten til (større) fremtidig vinning og en høyere posisjon, kan hele hierarkiet komme i spill.

Hverken den tyrkiske eller russiske staten i dag bør forstås utelukkende i dette lyset. Det er likevel et perspektiv som kan få frem visse sentrale trekk i begge disse landenes statsdannelser. Det kan også forklare hvorfor ikke folk gjør opprør mot en Erdogan eller en Putin, og i liten grad sier dem imot. Kritikk blir tolket som illojalitet, og illojalitet kan fort bli ansett som forræderi – ikke bare mot lederen selv, men mot selve staten – noe blant annet Fethullah Gülens følgesvenner har fått oppleve i Tyrkia. Om man slipper unna forræderi-anklager, mister man uansett tilgang til statens økonomiske goder og blir marginalisert fra politikken.

I en eurosentrisk optikk er Russland og Tyrkia annerledes, simpelthen fordi de ennå ikke har mestret de europeiske kodene.

Legger vi eurosentrismen til side, er saken snarere at disse to landene – i likhet med sentralasiatiske stater, Ungarn og andre stater som har levende minner om den eurasiske steppen – i tillegg til europeiske modeller, kan trekke på et politisk stepperepertoar.

I et langt tidsperspektiv deler alle europeiske stater steppeopprinnelsen, men Tyrkia og Russland er forskjellige fordi disse statene har sine historiske steppeerfaringer nærmere i tid.


[1] Hobson, John. 2004. The Eastern Origins of Western Civilization. Cambridge: Cambridge University Press, side 2.

[2] Georg Friedrich Wilhelm Hegel ([1820] 2006) Rettsfilosofien. Oslo: Vidarforlaget, § 259.

[3] Hadde man ikke storskalastrukturer, var man ville, og landet man terra nullius – ikke skikkelig bebodd – og dermed fritt vilt for europeiske imperier.

Mer fra Essay