De siste ukene har stemmer fra begge ytterflankene i norsk politikk konstruert en motsetning mellom globalt samarbeid og nasjonalstatens interesser. Det startet med legitime innspill om hvordan sikre tilgang til legemidler, lett krydret med formuleringer som «nasjonalstatens revansj» og «globalismens død.» Derfra har det eskalert til antiglobalisme og flaggpindebatt. Et sted på veien har vi krysset grensen for hva som kan regnes som konstruktivt. Det stemmer ikke at vi er sterkest alene. Snarere tvert imot.
Morgenbladet trykket for noen uker siden et portrettintervju med den norske legen Tore Godal. Han er tidligere spesialrådgiver for statsministrene Stoltenberg og Brundtland, og har nå tilsvarende rolle overfor WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus. «Han [Godal] er den nordmannen som har bidratt til å redde flest liv i verden,» heter det fra Jonas Gahr Støre. Bill Gates skriver til Morgenbladet at «[Godals] store drøm om helserettferdighet og hardnakkede besluttsomhet har vært, og vedvarer å være, en inspirasjon for meg selv og for mange andre.»
Godal er eksepsjonell innen internasjonalt helsesamarbeid. Midt i pandemien tar han til orde for at verdens ledende nasjoner må komme sammen, slik de gjorde mot slutten av andre verdenskrig: Da gjaldt det en ny økonomisk verdensorden i ruinene av en krig. Korona-pandemien vil også påvirke dagens økonomiske verdensorden og beredskapen mot kommende pandemier og andre globale samfunnsutfordringer kaller på internasjonalt, forpliktende samarbeid.
Godal refererer til Bretton Woods-konferansen i juli 1944. En knapp måned etter D-dagen, møttes delegater fra samtlige allierte nasjoner i Bretton Woods (New Hampshire, USA) for å etablere grunnreglene for etterkrigstidens verdensøkonomi. Den gangen var det lærdommer fra børskrakket i 1929 og den store depresjonen som skulle sette ny kurs. Samtidig la en rammene for gjenoppbyggingen av krigsherjede nasjoner og for en stabil verdensøkonomi gjennom opprettelsen av henholdsvis IBRD (nå del av verdensbanken) og det internasjonale pengefondet (IMF).
Datidens største økonom, britiske John Maynard Keynes, skal ha vitset med at de brukte krigens ro på å forberede seg på den turbulente freden. Den gangen lød det absurd, men i lys av dagens krise gir vitsen mening.
For parallellene til dagens situasjon er slående. Etter finanskrisen i 2008 har vi tilegnet oss mye ny teori som vi nå kan sette ut i praksis. Vi vil også måtte ta stilling til hvordan vi kan ruste verdensøkonomien slik at den blir best mulig egnet til å møte fremtidens globale utfordringer. Enda så brutal dagens økonomiske situasjon er, så representerer den også en mulighet til å bygge en moderne, bærekraftig og robust økonomi.
Når viruset omsider trekker seg tilbake, vil verdenssamfunnet stå overfor flere store valg, både økonomisk og når det kommer til global kriseberedskap. Da er det avgjørende at vi som i 1944 klarer å samarbeide godt, heller enn at nasjonene trekker seg inn i seg selv. Globale utfordringer løses ikke uten multilateralt samarbeid og gjensidige forpliktelser. Det gjelder for pandemier og finanskriser, for kampen mot klimaendringene, og for håndteringen av klimarelaterte katastrofer, konflikter og flyktningstrømmer.
Nå er FNs klimatoppmøte i Glasgow utsatt til 2021 og konferanselokalene omgjort til intensivsengeplasser. Vi må altså vente litt lenger i håpet på en ambisiøs, forpliktende klimaavtale. Samtidig ser vi tydelig behovet for et tilsvarende globalt toppmøte der man kan planlegge tiden etter koronapandemien. Det gjelder både økonomisk rehabilitering og styrkning av pandemiberedskapen.
Norge bør være blant initiativtagerne til en slik global planleggingsprosess. Men da må vi slutte å konstruere fiktive motsetninger mellom nasjonale og internasjonale hensyn.