Kronikk

Hiroshima, Nagasaki og fremtiden

Atomvåpen har vært sett på som uovertrufne maktmidler og «nødvendige onder». Nå som vi vet mer, er det kanskje på tide å revurdere.

I dag, 6. august, er det 75 år siden atombomben «Little Boy» jevnet Hiroshima med jorden og endret verden for alltid. Som skuddene i Sarajevo og Neil Armstrongs første skritt på månen, har Hiroshima og Nagasaki gått inn i verdens kollektive bevissthet. De fleste har en idé om atombombingene og deres politiske og strategiske konsekvenser. Men er den etablerte sannheten korrekt? Og i hvilken grad påvirker tolkninger av historiske hendelser fremtidens politikk?

Debatten om hvorvidt bruken av atomvåpen i august 1945 egentlig hadde vært riktig, oppsto kort tid etter at bombetoktene hadde funnet sted. Mens mange hevdet bruken hadde vært militært og moralsk berettiget, mente andre at angrepene var totalt uforsvarlige. Brev og dagboksnotater fra det første året etter krigen vitner om at flere av atombombens skapere var bekymret for sine ettermæler. Resultatet var at flere av bombens bakmenn – Henry Stimson, Karl Compton og James Conant med flere – gikk sammen om å korrigere historien. Historikeren Barton Bernstein har i ettertid dokumentert hvordan spesielt ett bidrag – tidligere krigsminister Stimsons artikkel i Harper's Magazine i februar 1947 – la premissene for det som skulle bli den offisielle fortellingen om Hiroshima, Nagasaki og avslutningen av andre verdenskrig.

Litt forenklet var Stimsons versjon den følgende: Etter å ha veiet nøye for og imot, kom amerikanske myndigheter frem til at bruk av atomvåpen ville være det minste av to onder. Atombombene ville tvinge japanerne til å overgi seg umiddelbart, og på den måten redde menneskeheten fra de enorme humanitære lidelsene videre stridigheter ville medført. Ifølge Stimsons regnestykke drepte atombombene «over 100.000 japanere». En fullskala amerikansk invasjon av Japan, derimot, ville ifølge Stimson ha ført til at «over en million» amerikanske soldater mistet livet eller ble alvorlig skadet. Allierte og japanske tap ville komme i tillegg.

Stimsons fortelling har i senere tid blitt utfordret av en rekke historikere. For det første kan det virke som om Stimsons anslag over potensielle amerikanske tap var sterkt overdrevet. Ifølge det amerikanske militærets estimat fra juni 1945, kunne en fullskala invasjon i verste fall forventes å koste rundt 46.000 døde og opp mot 200.000 skadde – langt fra den drøye millionen Stimson viste til. Dessuten var dødstallet fra Hiroshima og Nagasaki antagelig minst dobbelt så høyt som det Stimson antydet – de aller fleste sivile. Samtidig viser japanske dokumenter tydelig at for sentrale medlemmer av den japanske krigsmakten, hadde sivile tap begrenset betydning for kampviljen. For dem var det Japans militære yteevne og strategiske utsikter som var relevant for spørsmålet om krigen skulle fortsette. Dødstallene fra Hiroshima og Nagasaki var høye – langt høyere enn det Stimson påsto – men ikke usammenlignbare med dødstallene fra andre japanske byer. Den «konvensjonelle» brannbombingen av Tokyo tok antagelig godt over 100.000 liv. Det som var spesielt med bomben, var at hele byer kunne utslettes med ett eneste angrep; ifølge Jens Evensen, dommer ved den internasjonale domstolen i Haag fra 1985 til 1994, var bruken av atomvåpen i august 1945 «den mest barbariske enkelthandlingen i verdenshistorien».

For det andre er forestillingen om at amerikanske myndigheter sto overfor et valg mellom atombombing av byer på den ene siden, og full invasjon av Japan på den andre, basert på en kunstig dikotomi. Amerikanerne kunne for eksempel gått inn for en demonstrasjon av atombomben på et øde sted, fortsette med konvensjonell luftbombing og økonomisk blokade, eller innlede forhandlinger – noe japanerne var åpne for. Ifølge det amerikanske luftforsvarets klassifiserte utredning, forfattet kort tid etter krigen, ville Japan ha overgitt seg senere samme høst uten hverken atombombing eller invasjon. Flere av USAs øverste generaler mente at krigen fint kunne vært avsluttet med andre midler enn invasjon eller bruk av masseødeleggelsesvåpen.

For det tredje er påstanden om at det var atombombene som fikk slutt på krigen i beste fall tvilsom. I august 1945 hadde faktisk den japanske regjeringen diskutert overgivelse flere ganger. Mens den ene fløyen i det japanske krigskabinettet ønsket å overgi seg mer eller mindre øyeblikkelig, ønsket den andre å drøye tiden så lenge Sovjetunionen, som forholdt seg nøytral overfor Japan, kunne tenkes spille en rolle som tilrettelegger for forhandlinger med USA. Historikeren Tsuyoshi Hasegawa har konkludert med at det var nettopp Sovjetunionens brudd nøytralitetslinjen og angrep på Japan den 9. august 1945 som ble utslagsgivende for den japanske keiserens beslutning om å overgi seg neste dag. Atombombingen fungerte riktignok som en slags unnskyldning for keiseren og hans menn etter krigen. Ifølge den japanske krigsmaktens selvrettferdiggjørende mytologi var det ikke den japanske regjeringens hybris eller inkompetanse som hadde ført til Japans katastrofale nederlag, men fiendens revolusjonerende nye våpen.

Til tross for at historiske bevis langt på vei har slått bena under fortellingen Stimson fortalte i 1947, er det fortsatt mange som tror på den forenklede historien som ble fortalt i årene etter krigen. For eksempel er Stimsons «over en million» en gjenganger i debatter og gjenfortellinger om Hiroshima og Nagasaki. Og ifølge en undersøkelse foretatt for Sciences Po i Paris (utført i Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Polen, Storbritannia, Sverige, Tyrkia og Tyskland), er et flertall av europeiske borgere (52 prosent) «helt» eller «delvis» enige i utsagnet om at atombombingen «forkortet krigen betraktelig». En betydelig minoritet (31 prosent) mener dessuten at atombombingen var «nødvendig» for få en slutt på krigen.

Hva folk tror om Hiroshima, Nagasaki og avslutningen av andre verdenskrig er ikke bare av historisk eller akademisk interesse, men har også en sammenheng med hva folk mener om fremtidens atompolitikk. Det viser seg nemlig at de som tror på Stimsons versjon av historien oftere enn andre er motstandere av kjernefysisk nedrustning. For noen kan sammenhengen kanskje være motsatt: Dersom man har bestemt seg for at atomvåpen er effektive og nødvendige, gir tolkningen av Hiroshima og Nagasaki seg selv. Når det er sagt, nyter målet om nedrustning stor støtte blant europeere, og har gjort det over lang tid. Men blant de ganske få som ytrer skepsis, tror de fleste på Stimsons forklaring.

Den tradisjonelle fortellingen om Hiroshima og Nagasaki har sammen med den etablerte sannheten om Cuba-krisen og forestillingen om terrorbalansen som en garantist for verdensfreden vært definerende for ettertidens atomvåpenpolitikk. Atomvåpen har vært sett på som uovertrufne maktmidler og «nødvendige onder». Nå som vi vet mer, er det kanskje på tide å revurdere. Det er ikke sikkert at vi klarer år 75 til.

Mer fra Kronikk