Den klassiske påskekrimmen på melkekartongen er flytta over til melposen, men fremdeles hoverer tiåringen med «Jeg vet hvem det var», mens jeg stirrer meg blind på alle spor og hint fra Staalesen og Midthun. I år må jeg reise kjerringa og spør derfor forskerne: Hvem gjorde det?
Hilsen Derrick-in-spe
Simen Ådnøy Ellingsen, fysiker
Fleksnes var god på påskekrim, og kunne fortelle at «Lukas, ja, den har jeg lest. Pontius Pilatus var morder’n!» Marve er nok blant de få som har kommet til den konklusjonen. Hvordan kan han ha tenkt i sin analyse?
Evangeliet etter Lukas er jo en klassiker, kanskje selve ur-påskekrimmen, men på flere måter utypisk for sjangeren i dag, så la meg derfor se på et mer sjangertypisk scenario: Den ufyselige Sir Percival, hertug av Dumbchester, er død. Det er cyanid i portvinsglasset hans, og på gulvet ligger tolv kålblader, sortert etter størrelse.
I naturvitenskapen kaller vi dette et inverst, eller baklengs, problem, en veldig typisk utfordring når vi skal fortolke eksperimentelle data. Vi observerer hvordan hendelsesforløpet ender (finaltilstanden), og vet også en del om hvordan det hele startet (initialtilstanden), eksempelvis hvem som kom til selskapet, og i hvilken rekkefølge. Utfordringen er å beskrive det hva som har skjedd på veien fra start til slutt.
Et godt eksempel på et inverst problem er Ernest Rutherfords nobelprisvinnende eksperiment der han (og to kolleger) skjøt partikler mot en tynn gullfolie, målte hvordan de fordelte seg når de kom ut på den andre siden, og derfra sluttet at atomet består av en knøttliten kjerne med elektroner svirrende rundt. Slå den, du, Sherlock!
Inversproblemer har to store praktiske utfordringer, nemlig manglende informasjon og støy. Støy kan i påskekrimmen være informasjon som ikke har noe med saken å gjøre: Kålbladene viste seg å være sortert av Enkegrevinne Fotheringay-Fopps dresserte hare, og Lady Chesterfords hemmelige affære med Dr Willoughbys nevø var uten relevans (men oppklarte hvorfor det var brokkoli i sherryen). I inverse problemer er det en evig pine å skille støy fra virkelig signal før en løsning søkes.
Manglende informasjon er mordgåtens kjerne. Spørsmålet ditt, «Hvem gjorde det?», er et sterkt underbestemt system: Det har (mange) flere ukjente enn ligninger til å finne dem. Slike problemer har gjerne uendelig mange løsninger. Vi vet for lite til å kunne velge mellom mulige teorier, og her kommer detektiven inn. Hun finner frem monokkel, lupe og snadde og setter i gang med å finne flere ligninger inntil kun én løsning gjenstår. Da er det på tide å samle alle i peisestuen og avsløre morderen, dramatisk og seervennlig.
Så hvem gjorde det, spør du? Vel, i påskekrim lykkes jo detektiven alltid (dette bør for øvrig mordere der ute merke seg, spesielt de som opererer i engelsk overklasse på 1920-tallet: pass deg så du ikke havner i en påskekrim, da er løpet kjørt!), men som forsker er ikke det tilfelle, og påskekrimgåteoppklaring er ikke mitt forskningsfelt engang! Det er en forskers største synd å uttale seg som «ekspert» utenfor eget fagfelt, og selv om påsken bringer gode nyheter for syndere, må jeg si som sant er: dette har jeg ikke peiling på. Er Pontius Pilatus ett av alternativene?
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Altså, svaret her er openbart at staten er den skuldige, som i tiår har løyva for lite pengar til å sikre og halde ved like samlingar i norske museum. I staden er museumsdirektør Ulrik Ugle tvungen til å lage sirkus saman med SoMe-profilar som Konditorfrue, eit samarbeid som framstår like kleint som Karin Hindsbo sitt bilete med Fredriksen-døtrene.
Rett nok er Ulf Ulvheim tilstades og meiner han kan få tilbake Gullskillingsbollen, men kven veit kva tilstand den vil vere i og om viktig historisk informasjon er gått tapt? Ved andre høve der kunst eller kulturgjenstandar vart rana, har gjenstandane ofte blitt skada i tumultane som oppstår, slik me såg etter Munch-ranet i 2004. Eller så kan gjenstanden bli øydelagd, for å øydelegge bevis dersom tjuven er redd for å bli oppdaga. Difor er det viktig å hindre ran heller enn å komme inn etterpå.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Skulle tjuven sleppe unna her, vil Gullskillingsbollen truleg forsvinne for godt. Slike unike, lett gjenkjennelege gjenstandar er umoglege å omsetje, så tjuveriet er truleg anten bestilt av ein rik samlar til privat bruk eller gjort av organiserte kriminelle som kan bruke gjenstanden som pant i interne transaksjonar eller som ei mogleg brikke i framtidige forhandlingar om straffereduksjon eller liknande med påtalemakta.
Slike kriminelle nettverk er ofte internasjonale og nyt godt av politi og påtalemakter sine nasjonale avgrensingar. Difor er Kalmarunionen av deltakarar på denne mellomalderfestivalen slåande - kanskje er det heile ei felles samansverjing, lik Agatha Christies Mord på Orientekspressen? Uansett er det igjen staten som sit med ansvar her, for å ikkje ha utvikla internasjonalt samarbeid hjå politiet og ha system som kan kjenne att og overvåke kjende kriminelle.
Det einaste ein kan håpe på er at tjuven tek kontakt og tilbyr Ugle å kjøpe Gullskillingsbollen tilbake, slik det til dømes vart gjort etter at Skrik vart stole frå Nasjonalgalleriet i 1994. Dette er det vanlegaste utfallet av slike tjuveri, med mindre dette er forsøk på forsikringssvindel og den skuldige er museumsdirektøren sjølv som forsøker å auke eit slunkent budsjett.
Me vender med andre ord stadig tilbake til at den skuldige her er staten, og eg vonar dei respektive statsrådane tek affære snarast!
Marte C. W. Solheim, innovasjonsforsker
Det kan vere utruleg enerverande når små kroppar har svar og ein sjølv er svar skuldig.
Då eg var lita, hadde eg tendensar til slik irriterande åtferd. Dette kom til dømes til syne på ein ferietur til Hellas då eg var ti år og opplyst på O-fagets refleksjonar kring gresk mytologi. Her fekk den svenske guiden verkeleg bryne seg, då eg, på første seterad i bussen på veg til Knossos (den største arkeologiske staden på Kreta, og eit senter for minoisk kultur), kom med (det eg meinte var) velmeinande råd, rettingar og spørsmål der eg meinte han var upresis.
Sjølv tykte eg mjølet i posen min var reint, då eg kom frå ein stad av nysgjerrighet. Forskaren Adam Grant hevdar at kreativiteten byrjar å døy når vi ikkje klarar å feire nysgjerrigheita. Han seier at vi belønner studentar for å ha dei riktige svara, men ikkje for å stille gode spørsmål. Vi forfremjar leiarar fordi dei leverer gode resultat, men ikkje nødvendigvis fordi dei skapar nye idear. Det å oppmode til fantasi og kreativitet er kjerna til oppfinning.
Det var ikkje sikkert at eg hadde dei «riktige svara» den gongen i Hellas, og det har ikkje nødvendigvis den ti-åringen du siktar til heller? I tråd med Grant, istadanfor å gje svaret på denne spesifikke påskenøtta, så vil eg snarare oppmode om å stille dei gode spørsmåla til ti-åringen og tillate kreative tolkingar for kvifor ein tenker sånn eller sånn.
Som då eg som lita og ikkje visste kvar vindusspylervæska kom frå, og far min kom med alternative teoriar, som at det kunne vere at det låg ein liten mann under panseret som spytta på ruta når føraren indikerte behovet for det. Slike svar frå han var det mange av, og det trigga nok også nysgjerrigheita til oss i kring. Så kva med å kome opp med ein kreativ, alternativ teori på kven som kan vere sikta kveitebolle i påskekrimmen og lansere denne?