Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system stiller vi i denne spalten det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her. Denne uken handler det altså om Norge og det gode liv.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no.
Aksel Braanen Sterri, filosof
Er Norge verdens beste land å bo i? Spør du en nordmann, er svaret et rungende ja vi elsker dette landet. Få reiser til utlandet for mer enn korte perioder og enda færre forlater Norge for godt. Og nordmenn i utlandet bruker ikke lang tid før de forteller alle om hvor bra Norge er.
Det vil imidlertid være vanvittig å hevde at Norge er verdens beste land å bo i. Spør en amerikaner, brite eller franskmann om de kunne tenke seg å flytte til Norge. De vil kanskje anerkjenne at Norge er vakkert og velfungerende land for en ukes sommerferie. Men flytte hit? Nei, takk.
Hvor det er best å bo, avhenger altså i stor grad av hvor du vokste opp. Men nå tenker du kanskje: Du har sikkert rett i at folk liker landet de er født i, men noen land er jo likevel bedre enn andre. Det er flere som flytter til Norge enn som flytter ut av Norge. Og det er en grunn til det. På internasjonale kåringer over levekår, kommer Norge ut på topp. Vi er rike, like, tillitsfulle og ærlige. Og ja, vi har flott natur.
Men Norge er også et vanskelig sted å bo i, spesielt om du ikke er herfra. De sosiale kodene er innforståtte og vanskelig å forstå, vennegrupper og nettverk er lukkede og samfunnet er segregert langs klasse og etnisitet. Og hvis du ønsker å bli verdensledende innen et felt, jobbe i innovative selskaper, er et kulturmenneske, eller liker mangfoldet som kommer av å ha mange kulturer på ett sted over lang tid, er det tvilsomt om Norge er verdens beste land å bo i – for deg.
Natalia Kucirkova, leseforsker
Da jeg flyttet til Norge i 2019, trodde jeg at svaret på dette spørsmålet var et heftig JA. Jeg har bodd i flere land før: USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania. Norge som et demokratisk land med stabil økonomi, gratis helse- og utdanningssystem, og ikke så store forskjeller mellom rike og fattige – og vakker natur – hørtes ut som en drøm. Norge må være det beste landet å bo i! Trodde jeg.
I dag har jeg et mer nyansert forhold til påstandene. Materielle forhold er viktige, men jeg savner, og kan ikke kjøpe meg, mer solskinn eller dagslys. Jeg synes det er ofte vanskelig å bo i et lite land med masse skrevne og uskrevne regler. Mange nordmenn er ikke vant til, eller vet ikke, hvordan de kan integrere innvandrere i samfunnet. Men, på den annen side er en typisk nordmann fordomsfri, direkte og full av tillit til den andre. Det får meg til å føle meg hjemme.
Sånn sett hjalp min flytting til Norge meg å innse at det beste landet å bo i er et land der alle føler seg hjemme.
Marte C. W. Solheim, innovasjonsforsker
I avgangshallen på Sola flyplass tikkar dette spørsmålet inn. Her sit eg saman med internasjonale forskar-kollegaer, nokre busette i Noreg, andre ikkje. Over ein kopp kaffi stilte eg dei spørsmålet om Noreg er det beste landet å bu i.
Før dei fekk kome til ordet, fortalde eg dei at kvart år – dei siste tolv åra – legg FN fram sin globale lukkeindeks. I årets rapport finn ein mykje stimulerande lesestoff, til dømes ligg Noreg gjennomsnittleg på ein sjuandeplass dei siste tre åra. Finland tronar på toppen, Danmark og Island på andre- og tredjeplass, før Israel (4), Nederland (5) og Sverige på sjetteplass. Til NTB seier lukkeforskar i Folkehelseinstituttet, Ragnhild Bang Nes, at det som utfordrar lukka i Noreg, er fallande livskvalitet, særleg blant dei unge, og aukande ulikskap (noko som også kjem fram i rapporten).
At Noreg ikkje er på topp – som det har vore før – har ført til ein debatt denne våren. For eksempel skreiv Eva Grinde i Dagens Næringsliv kommentaren «Det endelige svaret på om penger gjør deg lykkelig», og der ho syner til Sanna Sarrommaa (VG) som hevdar finnane ligg øvst, grunna låge og realistiske forventningar og god arbeidsmoral samanlikna med sutrete nordmenn.
Attende i avgangshallen gjekk diskusjonen rundt bordet. Den eine kollegaen min, Ron Boschma frå Nederland, synte til ein nyleg publisert nederlandsk rapport som peika på at folk stort sett er svært lukkelege med sin nære krets: familie og vener. Men ser ein litt meir utover, til dømes på tillit til og velnøye med meir perifere institusjonar, så er bildet meir problematisk.
Ein anna kollega som vi sat der med, Tom Broekel, publiserte ein forskingsartikkel i Journal of Happiness Studies for nokre år sidan. Han trakk fram at lukkemål som er tenkt å spegle att individ sitt velvære, har fått aukande merksemd frå avgjersletakarar. I studien vektlegg dei at gitt at det er auka grenser for lukkemål, så er det viktig å ta høgde for kva typar «ressursar» eit individ har for å konvertere desse effektivt for å oppnå høgare lukke. Arbeidsløyse har typisk negativ påverknad på «lukkeeffektivitet», medan å ha nokon å dele livet med har ein positiv innverknad. Dei finn også kjønnsmessige skilnader.
Så er det også viktig å spørje seg om korleis lukke er målt, og potensielle regionale variasjonar i dette, kva faktorar som er tekne med i lukke-rapporten, og om lukke er avgjerande for at eit land skal vere det beste å bu i. Livssituasjon, preferansar og andre individuelle variasjonar vil også vil også gjere at folk har ulike tankar om kva som utgjer det beste landet å bu i.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no