Anmeldt i februar: Lødig sakprosa og fra de nordamerikanske arkiver

Kjære leser.

I uken som gikk, leste jeg den lille romanen Termush, Atlanterhavskysten (1967) av Sven Holm, som nylig ble gjenutgitt av danske Gyldendal. Ingenting rart ved det i og for seg. Eldre bøker blir stadig vekk gitt ut i nye utgaver, og et gammelt, ærverdig forlag som Gyldendal har nok å plukke fra i sin rikholdige katalog. Det som er spesielt med gjenutgivelsen – eller kanskje er det riktigere å si gjenoppdagelsen? – er at den går via det britiske forlaget Faber, som utgav romanen i 1969, og i fjor gjenutgav den i serien Faber Editions. Gyldendal har i sin nyutgivelse lånt både omslagsutformingen til Faber og blurben på forsiden, signert den anerkjente, amerikanske fantastikkforfatteren Jeff Vandermeer: «En klassiker.» Noe «den aldrig før har været, men hermed er og bliver», som litteraturkritikeren Lars Bukdahl bemerket i Weekendavisen (2. februar).

Holms roman utspiller seg på et hotell der en gruppe mennesker har kjøpt seg tilflukt etter en atomkatastrofe, men det relativt komfortable livet de lever, blir nokså raskt forstyrret når det begynner å dukke opp overlevende fra de omkringliggende landsbyene. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor redaktøren av Faber Editions tenkte at Termush kunne ha noe å si det lesende publikum i dag når katastrofene synes å true fra alle kanter. Sånn sett er romanens tilbakekomst i bokhandlerhyllene et eksempel på hvordan sterk litteratur kan snakke på tvers av årtier og landegrenser. Holms nesten 60 år gamle fortelling – som ble utgitt på dansk forrige gang i 1983 – er nå under utgivelse også i Frankrike, Italia og Spania.

Samtidig er Termushs tilbakekomst også en påminnelse om hvor dominerende engelsk – aksen fra New York til London – er i den internasjonale forlagsbransjen. Holms roman hadde neppe fått det samme oppsvinget hvis det var et forlag i nær sagt hvilket som helst annet europeisk land enn Storbritannia som hadde utgitt den. Alle språk kan snakke på tvers av årtier og landegrenser, men det er definitivt størst sjanse for å bli hørt hvis snakkingen foregår på engelsk.

Lydhørheten for engelsk handler ikke bare om språkets utbredelse, det handler også om hvordan vi betrakter verden. Kritiker Tonje Vold er innom dette poenget i sin anmeldelse av nobelprisvinner J.M. Coetzees seneste bok. På norsk heter den Polakken, på engelsk – som er språket Coetzee skriver på – heter den The Pole. Den første utgaven av boken som kom på markedet, heter imidlertid El polaco fordi den etter Coetzees vilje ble utgitt i Argentina. «Når australier-sørafrikaneren Coetzee gir ut verket først på spansk i det globale sør», skriver Vold, «forstyrrer han både den konvensjonelt antatte rekkefølgen i oversettelsesgamet (først original, siden oversettelse) og i det globale litterære feltet (først sentralt og engelsk, siden perifert og på mindre språk). Det vitner om en vilje til å få verden til å tenke over språkspørsmål og hva litterært hegemoni innebærer, og fungerer som en form for leksjon for leseren.»

Volds anmeldelse, som nærmest er et lite essay, handler blant annet om formidlingstematikken som gjennomsyrer Coetzees seneste verk. Hva oversettes (i både direkte og overført betydning av ordet), og hva forsvinner? Hva gjør at noen verk blir klassikere? Eller at det føles som om de snakker direkte til akkurat oss? I tillegg gir hun en kyndig innføring i forfatterskapet til Coetzee. Hvis du ikke har lest ham før, er Volds tekst et fint sted å starte. Og hvis nysgjerrigheten din går i andre retninger – ta en kikk under på noen av de andre anmeldelsene vi har publisert den siste måneden.

Lødig sakprosa

Harald Jähner: Etterpå

Johanne Elster Hanson har lest Jähners bok, som tar for seg tyskernes kontrastfylte hverdagsliv i den umiddelbare etterkrigstiden. Og konkluderer med at den rett og slett er glimrende.

Birger Emanuelsen: Før de forsvinner: Et forsøk på å forstå hva barn er

Willy Pedersen hadde også en sterk leseopplevelse denne måneden, med Emanuelsens bok Før de forsvinner: Et forsøk på å forstå hva barn er. Det er en poetisk og lærd bok, ifølge Pedersen, med «et djervt program: Å beskytte barndommen, gjøre den så lang som mulig, fjerne forbryterske avbrytelser.»

Anna Katharina Schaffner: Exhausted: An A –Z for the Weary

Espen Hauglid har kikket utenfor den norskspråklige bokheimen og funnet den britiske kulturhistorikeren Anna Katharina Schaffners bok om utbrenthet. Blant de mange bøkene om emnet, utmerker den seg ved å unngå enkle løsninger, skriver Hauglid.

Debutanter

Kim de l’Horizon: Blodbok

Debutromanen til sveitsiske Kim de l’Horizon vil være «dårlig», skriver Maria Olerud. Og det er faktisk det som gjør denne viltre, heterogene romanen «ganske god».

Mikkel Øyens: Idiotene

Olerud har også lest norske Øyens kortprosabok Idiotene, som spør hva kroppslig «normalitet» er. Her har vi en debutant som mestrer «et konkret og nesten metaforløst språk som får situasjonene som skildres, til å virke akutte, til å vibrere av det som synes å stå på spill», ifølge Olerud.

Fra de nordamerikanske arkiver

Emily Dickinson: Sjelen søker sitt eget selskap

Katrine Heiberg har tatt for seg Toto Hølmebakks nye gjendiktning av et utvalg dikt av Emily Dickinson (1830–1886), Sjelen søker sitt eget selskap. Hølmebakk har «gjort en beundringsverdig jobb, som både vitner om et dyptgående arbeid med tekstene og en vilje til å gjenskape Dickinson på sitt eget vis», konkluderer hun.

Gwendolyn Brooks: Maud Martha

Gwendolyn Brooks (1917–2000) var også poet, men hun utga i tillegg én roman, Maud Martha (1953), som er ute i norsk oversettelse nå. Frode Johansen Riopelle kaller den «et stykke litterært gull». Den er «like livsglad som den er hardfør og stoisk, full av humor og nydelige personportretter henkastet i forbifarten.»

William Gibsons: Nevromantiker

Selv har jeg gjenlest William Gibsons science fiction-klassiker Nevromantiker, og spurt meg selv om en 40 år gammel visjon av den nære fremtiden hvor mobiltelefonene glimrer med sitt fravær, fortsatt kan ha noe å si oss. (Svaret er ja.)

Dette er bare noen av bøkene vi har anmeldt den siste måneden. På anmeldelsessidene våre finner du den komplette oversikten. Ta gjerne en kikk der.

PS:Her kan du melde deg på Morgenbladets kultur- og boknyhetsbrev, som også inkluderer Bernhard Ellefsens (eller Olaf Haagensens) månedlige anmelderi-rapport.

Olaf Haagensen

Journalist i Morgenbladet.