Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Ideer

Den norske skyld etter 22. juli

I en tredelt essayserie har forfatter Anne Bitsch utforsket spørsmål knyttet til holdninger og handlinger; ord og vold. Har Norge hatt manglende evne til å håndtere trusselen fra ytre høyre? I så fall, hvorfor?

Utøya

Anne Bitsch er forfatter og samfunnsgeograf, som i vår kom med boken Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen, som handler om det rasistisk motiverte drapet på Holmlia-gutten Benjamin Hermansen. I ukene frem mot tiårsmarkeringen for 22. juli-angrepene i Oslo og på Utøya har hun skrevet et langessay i tre deler for Morgenbladet om høyreekstreme miljøer i norsk historie som har hatt ideologiske likheter med terroristen.

Del 1: 22. juli og historienes kraft

Kort tid før Anders Behring Breivik dro mot Oslo sentrum, sendte han ut sitt manifest til redaktører, journalister og andre. I første del gjør Anne Bitsch et dypdykk i hva som drev terroristen til å planlegge og gjennomføre angrepene.

«Jeg følte meg nesten skitten da jeg begynte å lese det 1500 sider lange dokumentet med tittelen 2083. A European Declaration of Independence. Egentlig ville jeg ikke gå inn i det universet. En del av meg følte at jeg ved å engasjere meg i teksten, ved å ta den på alvor, også tok terroristen alvorlig som en politisk tenker. Og det var jo det han ville, få status som ideolog. Det var fristende å avskrive ham som hakkende sprø eller tie ham i hjel.»

I sitt hode hadde terroristen støtte også fra moderate nasjonalister. Han oppfattet seg selv som del av en større norsk motstandsbevegelse, skriver Bitsch.

Del 2: De ulovlige tankene

I seriens andre del vendes blikket mot det bredere ideologiske omlandet til Breivik og andre høyreekstreme. Er det sant, slik det blir hevdet, at Breivik misforsto hva Frp står for? Nei, mener Anne Bitsch.

«Grunnen til at Frp har tiltrukket seg slike ekstreme elementer, skyldes ikke utelukkende at partiet er det eneste alternativet med reell gjennomslagskraft for dem som ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. Også retorikken – hva sentrale politikere faktisk har sagt opp igjennom tiden – har vært godt egnet til å mobilisere velgere som befinner seg enda lenger til høyre for det offisielle partiprogrammet. Konspirasjonsteorier og svært alternative virkelighetsoppfatninger ligger i partiets DNA: Partistifteren Anders Lange var ikke bare en gammel motstandsmann som var allergisk mot u-hjelp, skatter, avgifter og offentlig detaljstyring – men også åpen tilhenger av apartheidregimet i Sør-Afrika, venn med antisemitter, og opptatt av det kvasireligiøse fundamentet for Quislings ideologi.»

Del 3: Et spørsmål om skyld

I siste essay samler Bitsch trådene, og spør: Hva vil det si å være moralsk eller politisk skyldig? Bitsch trekker paralleller til Tysklands oppgjør med seg selv etter andre verdenskrig, og påpeker at det juridiske ansvaret for 22. juli er enkelt å plassere. Resten av samtalen er vanskeligere.

«Å kreve at Frp tar et slikt oppgjør innebærer – selvfølgelig – ikke en beskyldning om at de som sådan er et høyreekstremt parti. Snarere må de betraktes som et sammensatt parti med ideologiske motsetninger og tendenser til fløydannelse som appellerer både til moderate og radikale innvandringsmotstandere. Det er et krevende landskap å bevege seg i. Vil man holde sin sti ren, kan man ikke ri to hester samtidig; splittende retorikk må skrinlegges og man må aktivt holde øye med om personer i partirekkene beveger seg i ekstrem retning.»