Morgenbladet beklager
I forrige uke publiserte vi innlegget «Uklare følelsesladde fortellinger», av menneskerettsjurist Lene Løvdal. Teksten inneholder sterke formuleringer, der vi i ettertid ser at vi burde innhentet samtidig imøtegåelse. Nettversjonen av innlegget ble redigert onsdag 14. juni. Dette er Aslaksen og Kalvigs tilsvar:
Hei hvor det går når Morgenbladet skal stelle i stand kjønnsdebatt! En bredside med galskap og nonsens rettes mot oss i forrige nummer.
Nonsens først. Legen Ketil Slagstad som koker en fortvilt suppe på løsrevne sitater inneholdende ordene «sex» og «gender», ord han verken definerer eller forklarer, men blander godt i hop. Han mener nok å fortelle leseren noe, men hva?
Så til galskapen, i form av et langt, kolerisk anfall som ender med å stemple oss som kriminelle, intet mindre. Morgenbladet kaller dette raseriutbruddet et «debattinnlegg», en sjangerbetegnelse mange nok vil bestride. Et minstekrav i et redaktørstyrt medium er at debattanter skal sitere og referere riktig (slik MB selvsagt krever av undertegnede) før innsender får assosiere fritt i deres spalter om hva andre kan ha ment. I stedet for debatt blir vi derfor nødt til å bruke vår tilmålte spalteplass til å slå ned de verste i Lene Løvdals hær av stråmenn. Løvdal tillegger oss påstanden at (1) «kjønnsceller er definerende for alt som har med kjønn å gjøre». Dette har vi aldri skrevet. Vi mener det selvsagt heller ikke, da det er uttrykk for et banalt og primitivt menneskesyn som er fremmed for oss. Sannhet og redelighet synes underordnet for Løvdal, hun kjemper jo for «det gode», og trenger denne oppdiktede historien til å – hold dere fast å – «assosiere» (sic) oss med «rasehygiene» (sic).
Har vi skrevet at (2) «kjønnsidentitet bare er et påfunn»? Nei, vi har påpekt at selvvalgt kjønnsidentitet har erstattet biologisk kjønn i alle norske juridiske, politiske og forvaltningsmessige dokumenter. I skolen blir barn fortalt at foreldre kan ha løyet om hvilket kjønn de er, for bare barnet selv kan vite sitt kjønn. Vi har påpekt at dette ekstreme skiftet i hva samfunnet anser som grunnleggende kategorier er innført på rekordtid og utenom normale demokratiske prosesser, og at vi ikke vet konsekvensene av skiftet. Vil vi (3) «påtvinge andre vårt kjønnssyn»? Nei, vi vil at spørsmål om kjønn skal kunne diskuteres åpent, og at vi som samfunn trenger å forhandle oss frem til noen begreper alle har mulighet til å forstå, særlig når de legges til grunn i politikk, undervisning og lover. Har vi fremsatt (4) «følelsesladde fortellinger om at transpersoner er farlige for cis-kvinner»? Nei, vi har påpekt, med henvisning til en rekke kilder, hvordan selvvalgt kjønn skaper rettighetskonflikter. Vi minner også om, at ved å tillegge oss ord som «cis-kvinner», er det Løvdal som påtvinger oss sitt kjønnssyn. «Cis» inngår i kjønnsidentitetsideologiens nyspråk, som deler folk inn i hierarkiske binære kategorier, og som impliserer den falske forestillingen, at de som ikke er trans omfavner enhver stereotypi knyttet til sitt kjønn.
Slik kunne vi fortsatt å gjendrive Løvdals stråmenn.
Oppegående lesere forstår selvsagt at når maktmennesker vil forby ytringer, så er det verdt å følge med: Hva er de kjetterske tankene? Vi viser til det vi har skrevet, for eksempel i Aftenposten, i Agenda, i Khrono og Subjekt. Der finner leserne de ytringene menneskerettighetseksperter nå mener er kriminelle. Oppsummert handler de om at biologisk kjønn er virkelig og betyr noe for alle (men slett ikke i alle sammenhenger), inkludert mennesker med sjeldne utviklingsvariasjoner eller kjønnsdysfori, samt at kvinner har diskrimineringsvern som kjønn fordi verdens jenter og kvinner er utsatt for diskriminering, utnytting, menneskehandel, vold og voldtekt. Kvinneundertrykking har sin basis i at (1) misogyne kjønnssterotypier finnes og (2) biologiske forutsetninger knyttet til seksualitet, reproduksjon og fysiske ulikheter gjør jenter og kvinner utsatte.
Vold mot kvinner og jenter er et av de mest utbredte, vedvarende og ødeleggende menneskerettighetsbruddene i verden i dag. Når «kjønnsidentitet» erstatter kjønn som kategori i statistikk, politikk og forvaltning mister vi verktøyet vi har til å snakke om, forstå og bekjempe disse menneskerettighetsbruddene. FN slår nå alarm om at dette er konsekvensen av kjønnsidentitetslobbyens gjennomslag i det globale nord. At det ikke finnes noen som helst sammenheng mellom kjønnsidentitetsideologi og vern om kvinners rettigheter, viser den foreslåtte nye loven i Den dominikanske republikk. Republikken, som ikke tillater abort, vil nå gi 30 års fengsel for hatprat mot en fullstendig subjektiv, ikke observerbar størrelse: «kjønnsidentitet».
Debatten om kjønnsidentitetsideologi reiser komplekse spørsmål. De som vil undersøke kjønnsidentitetsideologiens teoretiske grunnlag kan lese Rubin (1984) og Butler (1990). Engelskspråklig litteratur som drøfter temaet, er Moore og Bruskell-Evans (2019), Shrier (2020), Joyce (2021), Raymond (2021), Stock (2021) og Doyle (2022). I Norge har Minerva artikler om temaet. Skartveit (2019) har skrevet en omfattende bok om emnet fra et kristent ståsted. Til høsten kommer Anne Kalvig med bok om kjønnsidentitetsideologiens gjennomslag i Norge.
Hitling, trakassering, stråmannsbygging, stempling, assosiasjonsklandring, emosjonell utpressing, gaslighting (i tillegg til voldstrusler og målrettede forsøk på å frata meningsmotstandere levebrød), er helt vanlig kost om man ytrer at biologisk kjønn finnes og betyr noe. Alt sammen er klassiske kanselleringsforsøk, et script som gjentas og gjentas. Det Løvdal gjør, er å forsøke å svine til selve debatten så grovt at ingen noen gang vil nærme seg den igjen. Innlegget er et godt eksempel på det Maya Forstater, som ble oppsagt fra jobben for sine ytringer, sier: «Kjønnsidentitetsideologien tåler ikke kritisk motstand. Derfor er det eneste de kan gjøre å skape frykt.» At Morgenbladet bruker sine spalter til fryktspredning får stå for deres regning. Effekten slike handlinger har på det meningsmangfoldet vårt demokrati er avhengig av, gjenstår å se.
Dette innlegget er redigert onsdag 14. juni. Ordet «transaktivist» om legen Ketil Slagstad er tatt ut av teksten. Slagstad har skrevet PhD om transmedisinens og kjønnsbegrepets medisinske historie og er ikke medlem i noen aktivistorganisasjon.
Kamilla Aslaksen er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Høgskolen i Innlandet. Anne Kalvig professor i religionsvitensskap ved Universitetet i Stavanger. De skriver i Morgenbladet på vegne av Sigerdriva, Nordisk nettverk for identitetskritisk kjønnsforskning. Anne Kalvig er også nestleder for WDI Norge, den norske avdelingen av Women’s Declaration International, men har ikke skrevet på vegne av denne organisasjonen i de siste ukenes debatt i Morgenbladet.